Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Dagsnytt 18-språket vinner

Oschlo-dialekta er i ferd med å forsvinne. Og det er ikke så farlig.

Nylig var jeg invitert til å innlede på et møte arrangert av Kampen historielag og Osloavdelinga av Noregs mållag. Selvfølgelig kom jeg. Til venner og fiender, vil jeg si – idet jeg i all hast legger til: Det er bare språk vi snakker om! Ikke livet! Men i livet er språk noe av det viktigste som fins!

Overskriften for møtet lød slik: «Dævver Oschlomålet?»

Det var, by the way, utrolig morsomt å registrere oppslutninga om møtet. Stappfullt. Vi kan ofte glemme det, når vi til daglig ser Debatten fra Litteraturhuset og lignende evenement – at det er her, til og med i små bydeler i hovedstaden, at demokratiet i Norge faktisk utspiller seg.

Det ble en lærerik kveld, der lingvisten Janne Bondi Johannessen blant annet kunne fortelle at det i dag er lov – du får ikke rød strek i margen – dersom du bøyer substantivet JENTE slik:

En jente – jenta!

Altså: Hunkjønn er i ferd med å forsvinne! Også i den offisielle ordboka!

OLSENBANDEN: Holdt til et steinkast fra Kampen bydelshus, og snakka Oschlo-dialekt.

Mitt ståsted er at språk i all hovedsak handler om kommunikasjon. Det viktigste er at vi forstår hverandre, ikke hvordan vi snakker eller hvilken dialekt vi bruker. Også i global forstand; ideelt sett skulle jeg ønske meg en verden der alle snakka samme språk. Sånn at jeg uten videre kunne kommunisere med franskmenn, briter, spanjoler og kinesere. Jeg innser at det nok vil gå et par generasjoner før vi kommer dit.

Men allerede her kom jeg på kant med mange av de klassebevisste møtedeltakerne. Er ikke språk også et spørsmål om kultur, og ikke minst et spørsmål om klassetilhørighet? Jeg hadde nær sagt – si meg hvordan du snakker, og jeg skal si deg hvem du er!?

Selvfølgelig har språket noe med klassetilhørighet å gjøre. Men faktum er at Oschlospråket i dag først og fremst føres videre av den delen av arbeiderklassen som kan defineres som produksjonsarbeidere. Den klassiske arbeiderklassen. Akers Mek. Gutta i verkstedhallen på jernbanen. De sier fortsatt glømt, arbe, keper (han som står i mål i fotball), og farrin og brorrin (altså faren din og broren din). Johan Borgen utvikla i sin tid dette språket til en kunst i sine tegneserietekser i Dagbladet.

Men er’e no’ probblem at denna dialekta blir borte? Nei, det er’e ikke. Et språk som ikke brukes har ikke livets rett. Det dør. Så enkelt er det med den saken.

HEGE MOE ERIKSEN: Stemmen fra Brüssel. Best i klassen.

Min generasjon og den som gikk foran kan mimre om talemålet på Chat Noir midt i det forrige århundre. Men det er historie. Den som prater sånn i dag, blir ansett for å være en raring – og det aller dummeste jeg hører, er folk som snakker tillært. Jeg gremmes når jeg husker tilbake på folk i ml-bevegelsen som la seg til «SUF-språket» - på maoismens høytid var det populært å snakke om den træje værda, når det handla om den fattigfolk i den tredje verden! - og i Kampen bydelshus var det en fyr som åpenbart snakka samnorsk! Folk fra Oslo øst som prater om «si eiga mor» - skjønner’u?

Møtelyden kom inn på Kåre Willoch. Noen mente at han snakker gæernt, og at han på et eller annet kunstig vis må ha lært seg til dette forferdelige riksmålet. Min teori er at Kåre Willoch reindyrker det språket han vokste opp med, og at han gjør det særdeles bra. For meg er han et verbalt forbilde, og matches antageligvis i dag bare av NRKs Brüssel-korrespondent Hege Moe Eriksen – hun kan jo snakke en halvtime uten å plassere et eneste komma feil!

Men la meg stoppe litt ved Willoch. Det ble aldri sagt rett ut i bydelshuset på Kampen – kanskje rakk vi ikke så langt – men jeg hadde en klar følelse av at noen ganske bestemt mente som så: Alle har rett til å bruke det muntlige språket de har vokst opp med, med unntak av folk som lider den grusomme skjebne å ha vokst opp i strøket mellom Frognerveien og Ullernchausséen!

Dermed havna vi selvfølgelig også i en sekvens rundt gata/gaten, sola/solen. Bagateller i språkpolitisk sammenheng, spør du meg. Folk på Kampen vil aldri komme til å døpe om Bøgata til Bøgaten, men hvorfor i all verden skal vi ikke la folk som bor der vestpå få lov til å ha adresse i Solligaten?

Bondi Johannessen konstaterte at Oschlomålet har dævva, og konkluderte med at «dansken vant». Jeg velger å moderere det en smule, og sier som så at alt nå taler for at det er Dagsnytt 18-språket som ser ut til å gå seirende ut. Bondi Johannessen vil si at den dannede dagligtale vant, og jeg er enig. Alle som er med i Dagsnytt 18 snakker likt, i hvert fall alle programlederne(med et lite unntak for Tomm Kristiansen, som skarrer) – og den eneste av de faste gjestene som bryter mønsteret heter Jan Egeland. Men det er også bare fordi han skarrer! For øvrig er han hundre prosent utdanna i Dagsnytt 18-dialekta!

HALVBROREN: Strøket rundt Uranienborg, er stikkordet.

Gutter og jenter som vokser opp på Vålerenga og unger som vokser opp på Ullern kommer neppe i nær framtid til å snakke helt likt. Men at det muntlige språket på østkanten og vestkanten i Oslo nærmer seg hverandre? Det er en udiskutabel sannhet.

Gjør det noe? Nei.

Språk har med tilhørighet å gjøre. Det innebærer at språket også har et klasseperspektiv. Men først og fremst er språket et kommunikasjonsmiddel – og der er mitt standpunkt lettfattelig og pragmatisk betinga: Jo flere mennesker på denne kloden jeg enkelt kan kommunisere med, jo bedre er det.

I Oslo ser det ut til at vi lander på et slags minste felles multiplum i strøket rundt Bislet. Halvbroren. I can live with that. Men ingen kommer noen gang til å greie å ta fra meg det språket jeg vokste opp med. Det blir feil å si at jeg er stolt av det. Saken er at det bare faller meg helt naturlig. Og den som snakker naturlig, makter ofte å formulere seg i lett forståelige vendinger. Rett og slett fordi man slipper å tenke på hvordan man snakker.

Som kelneren på min lokale pub ville ha avslutta denne disputten: - Skarre værra no før vi stenger?

---

|