Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Er journalistikken på vei utfor stupet?

Ofte høres man best, når man evner å senke stemmeleiet. Finn Sjue slår hardt, men beholder hanskene på.

Jeg kjenner Finn Sjue fra mange sammenhenger, blant fra en kort tid da vi jobba sammen i Klassekampen. Han som reporter og kommentator, jeg som vaktsjef. Vi har ikke vært enig i alt i denne verden.

Men det jeg husker best fra forholdet mellom journalisten og vaktsjefen, var journalistens alltid like høflige og korrekte forhold til arbeidsdelinga (altså også i møte med en betydelig yngre – og ikke svært velutdanna – kollega). Når han kom med sakene sine, hadde Sjue nesten bestandig et forslag til presentasjon:

- Dette er mitt forslag, men det er selvfølgelig desken som bestemmer.

Seinere ble han lektor ved Høgskolen i Oslo, og det er jeg helt sikker på at journalistutdanninga skal være glad for.

I sitt aktuelle essay er Sjue blant annet opptatt av den florlette journalistikken, klipp-og-lim, «hvor mange klikk fikk min artikkel»? Forfatteren er ikke motstander av at journalistene skal være nysgjerrige på hvilket gjennomslag man har, men i det øyeblikk antall klikk blir avgjørende for den redaksjonelle ledelsen – ja, da bærer det galt av sted. Og man skal ikke ha vært borti mange nettavisredaksjoner for å kjenne seg igjen i beskrivelsen.

Men mest av alt behandler essayet de store linjene i journalistikken. Innledningsvis refererer Sjue til Mark Twain – forfatteren som mente at man kan komme langt her i livet, om man bare er utstyrt med ubegrensa selvtillit og ditto uvitenhet. En særdeles dårlig kopling, selvfølgelig – men dessverre ikke helt ueffen med tanke på deler av Sjues egen bransje; journaliststanden.

Sjue er innom utallige sider ved journalistikken i løpet av drøyt 150 sider. Er spørsmål som regel viktigere enn svar? Hvor høyt må man rope, for å få bli hørt? Må absolutt alt publiseres «nå»? Er det tilstrekkelig å forholde seg til én kilde? Har kilden en skjult agenda? Hvilken redaktør gir i dag sine journalister god tid til å lese seg opp? Er det kanskje helt feil å betrakte journaliststanden som den fjerde statsmakt; forveksler man ikke da i virkeligheten rollene i et demokrati? Hvor stor skade kan gjøres når alle løper i flokk, følger «drevet» - i reinspikka brannbiljournalistikk? Hvor mye galt gjorde Åslaug Haga egentlig, da hun lot «angöra en brygga» uten tillatelse? Og mye viktigere:

Var Haga utsatt for ei «drittpakke»? I bunn og grunn regissert i kontorene til et PR-byrå, som jobba for en kunde ingen visste hvem var? En «sak», som med andre ord var utslag av hva jeg oppfatter som en evig sannhet – at PR- og informasjonsbransjen er det stikk motsatte av journalistikk; at denne bransjens oppdrag er å tildekke, ikke å avdekke?

Tankevekkende er også Sjues betraktninger omkring sjefredaktørenes rolle. Der de i tidligere tider for det meste var meningsbærere; er de nå blitt mellomledere? Som sitter i konsernledelsen, med hovedansvar for at antall journalister i redaksjonen ikke kommer i konflikt med bunnlinja? Sjue er en forsiktig mann, som passer seg vel for å henge ut folk han ikke absolutt behøver å henge ut.

Tillat meg likevel et eksempel, henta fra egne observasjoner: Hilde Haugsgjerd har i sin tid som sjefredaktør i Aftenposten stort sett aldri ment noen verdens ting i spaltene, annet enn det som handler om avisas eget ve og vel. (Hun mener noe som medlem i Pressens Faglige Utvalg, men det er jo en helt annen sak.) Hun tilhører med andre ord «mellomlederne» - sjefredaktørene som har til oppgave å fortelle at «vel skal vi si opp 50 journalister, men det journalistiske produktet vi tilbyr deg, kjære leser, vil samlet sett bli bedre»!

Finn Sjue har skrevet et essay som ikke vil være like populært over alt i journalistikkens irrganger. Mange vil føle seg truffet, helt sikkert også mange av de 800 journalistene han har vært med på utdanne ved Høgskolen. Dette er ikke et skriftstykke som hyller lauget!

Jeg tar det likevel for gitt at boka hans blir pensum, i første omgang ved Høgskolen. Men den lokalavisredaktøren som ikke gjør den til obligatorisk lesning for sine medarbeidere, er nødvendigvis en redaktør som ikke følger med i timen. Allmenndannelse, skriver Sjue en god del om.

Han bør tas på ordet - for «Journalistikkens uendelige letthet» er enkelt sagt et solid bidrag til allmenndannelse for norske journalister. Skal jeg kritisere ham for noe, må det være for ikke å ta hardt nok i. Men det handler nok mest om en gentleman’s stil.

FINN SJUE
Journalistikkens uutholdelige letthet
Cappelen/Damm

---

|