Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Hvor går Musikkmagasinet?

Musikkmagasinet i Klassekampen er et pop- og rockorgan. Hvorfor ikke innrømme det?

Musikkmagasinet er et viktig tilskudd til det lille som er igjen av norsk musikkpresse. Nettopp derfor er det viktig at den redaksjonelle profilen diskuteres. Nedenstående innlegg er refusert i Klassekampen, og publiseres derfor på mitt eget nettsted:

"Jeg syns Olav Østrem burde si det som det er, at Musikkmagasinet i all hovedsak er et organ for pop og rock og beslektede musikkformer – blues, hiphop, country, metal, electronica, R&B - i et unevnelig antall former. Jeg kjenner ikke Østrem godt personlig, men tar det for gitt at han er ansatt som redaktør fordi han kan mye om populærmusikk – og da er det vel ikke merkelig at hans spalter preges av populærmusikk?

Debatten reises av Håkon Austbø, vår ypperlige klassiske pianist, som jeg faktisk hadde gleden av å portrettere i Klassekampen så langt tilbake som tidlig på 80-tallet. Han mener den klassiske musikken behandles stemoderlig i Musikkmagasinet, og han har helt rett. Poenget han åpenbart ikke fatter, er at det er hele meninga. Den redaksjonelle linja i Musikkmagasinet er, så vidt jeg kan forstå, at den klassiske sjangeren skal behandles som et smalt sidespor. Jeg liker denne prioriteringa, og skjønner ikke hvorfor det skal være vanskelig å stå opp for den.

Austbø bruker uttrykk som «seriøs musikk» og «kunstmusikk», og innrømmer at det er problematisk. Alle musikere tar jo sitt yrke, eventuelt sin tidkrevende hobby, «seriøst». Og det kan være verdt å huske at det er av ny dato; det faktum at avisene behandler pop og rock på seriøst vis. Den revolusjonære omveltninga kom da pionérene i Nye Takter, Puls og Beat gjennom et tiår serverte det norske pop- og (i all hovedsak) rockinteresserte publikum tre fyldige musikkaviser. Hver måned! Minst! Pre Nye Takter/Puls/Beat-æraen sto det ingen ting om rock i norske aviser. Det fantes et og annet PopNytt - jeg tror Erling Borgen husker det godt! - og lokalaviser skreiv om en eller annen Rocke-Pelle som hadde vunnet en konkurranse i nymotens beat som ingen i redaksjonen skjønte seg på. Det nærmeste man kom rock i spaltene var Inger Lise Andersen/Rypdal som sang «Svensktoppar» på norsk.

NYE TAKTER: Det er i denne tradisjonen Musikkmagasinet befinner seg.

Denne musikkhistoriske mediesteinalder ligger ikke mer enn drøyt 30 år tilbake i tid, og det er altså i fotsporene til Nye Takter/Puls/Beat at Musikkmagasinet vandrer. Liksom NRKs nye rockekanal P13 gjør det. Jeg har brukt mye tid på P13 siste uke, og registrerer – ikke uten en viss tilfredshet, må jeg innrømme - at kanalen nærmest er en blåkopi av hvordan jeg var privilegert nok til å få lov å redigere Puls gjennom i hvert fall ett stolt tiår.

Musikkmagasinet har i mine øyne det som på fint kalles stort forbedringspotensiale. Men i dag er det faktisk det eneste vi har! Musikkmagasinet kan bli et viktig organ innen populærmusikken – både for publikum, utøvere og industrien. Men klassisk, jazz og folkemusikk vil aldri bli annet enn eksotisk krydder – ikke hvis Musikkmagasinet ønsker å tilta seg makt i mediebildet. Og det går jeg ut fra er hensikten?»

Slik lød altså innlegget jeg sendte fra meg for to uker siden. En skulle tro Klassekampen ville ønske denne debatten velkommen, men så er altså ikke tilfelle. I stedet havner redaksjonen i spagaten, når de føler seg pressa til å ta inn innlegg fra de som krever mer klassisk musikk i spaltene - men altså takker nei til skribenter som i all hovedsak støtter musikkredaksjonens linje.

Vanskelig å forstå? Ja, men ikke umulig. Her snakker man åpenbart om ømme tær. Som Tore Linné Eriksen så presist formulerer det i Klassekampen i dag: Hvorfor ikke behandle klassisk musikk som «helt vanlig musikk»? Jeg har gitt forklaringa, og den redaksjonelle prioritering av i dag bør redaksjonen kunne stå inne for.

Jeg ser av dagens avis at redaktør Østrøm slår seg på brystet over økt tilfang på stoff i folkemusikk- og klassiskfeltet. Me lyt sjå, sier nå jeg. Inntil videre oppfatter jeg dette som hva vi i ml-bevegelsens kalte rituelle knebøyninger. Og hvis klassisk og folk skulle få en like bred og naturlig plass i spaltene som pop og rock - ja, da er min påstand at Musikkmagasinet vil miste sin betydning. Da vil magasinet bli et marginalisert sidespor, ikke bare for folkemusikk- og klassiskmiljøet - men også for pop- og rockpublikumet.

Et tips til den som måtte lure på hvem som har rett i karakteristikken av den redaksjonelle prioriteringa - i hvert fall så langt: Ta en titt på Musikkmagasinets månedlige anbefalinger på WiMP. Tell så opp, hvor mange låter som faller utafor pop- og rockområdet.

---

|