Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Mye stygg sexisme i amerikansk rap?

Nedenstående er opprinnelig ment som debattinnlegg i Klassekampen. Men der er innlegget refusert. Derfor, altså – her i min egen avis.

Martin Bjørnersen har helt rett i alt han skriver i sin kronikk
i Klassekampen 11. august. De som kritiserer amerikansk rap i sin alminnelighet for å være sexistisk, skjønner ikke «tegna».

Det er naturlig å dra paralleller til fotballmiljøet. Folk som står på utsida, stiller seg selvfølgelig uforstående til at det går an å «hate Lillestrøm», for ikke å si «Hater! Hater! Hater Bergen by!» Hele, jævla fuckings Bergen! Men sånn er det jo ikke. VIF-supportere flest hater verken de som spiller i gult (i morgen kan spilleren like gjerne spille i blått), og mange har sikkert ei hyggelig tante i Bergen.

Det handler med andre ord om sjargong, om et verbalt utenforskap – for den som ikke skjønner kodene. Om ett av medlemmene i Outkast gikk på strippeklubb? Har selvfølgelig ingen ting med saken å gjøre. Jeg har aldri forstått hvorfor noen gidder å hisse seg opp over av noen jenter velger å kle av seg rundt en lang metallstang. Like lite som jeg forstår hvorfor noen mannfolk gidder å besøke disse gørr kjedelige klubbene.

Det er heller ikke sånn at rapmiljøet fant opp denne omtaleformen. Her er Sir Mick Jagger fra 1978:

White girls they're pretty funny
Sometimes they drive me mad
Black girls just wanna get fucked all night
I just don't have that much jam

Farlig? Jeg oppfatter det som guttestreker.

Outkast hadde stor overvekt av kvinner i bandet sitt, tre av fire – og la meg knytte noen kommentarer til sommerens debatt om kjønnsfordelinga på festivalscenene. Jeg har forgjeves forsøkt å komme i saklig diskusjon med de mest høyrøstede innen «kvinnene-er-diskriminert»-gjengen. Til ingen nytte. De svarer ikke. Og det er kanskje naturlig, når en av i Klassekampen faktisk mener at «jeg skjønner ikke hvorfor Arild Rønsen får komme til orde i det hele tatt». Da er jo minste motstands vei å overse meningsmotstandere. Om det hadde vært motsatt, vil jeg tro enkelte hadde ment slik opptreden var utslag av maktarroganse eller usynliggjøring – «hersketeknikk». En variant av foredragsholderens skriblerier i margen: «Dårlig argumentasjon; hev stemmen!»

For de av Klassekampens lesere som ikke følger veldig godt med i debatten, vil det ha festa seg et inntrykk at jeg er den eneste som mener at jentene ikke har noe å klage på i musikklivet – bortsett fra seg sjøl. Sånn er det ikke.

I et større debattinnlegg i Dagbladet, skriver artistmanager Linda Yuen:

«Enhver kvinne med en genuin interesse for faget, som legger ned samme innsats som enhver mann, og som ikke gnåler om det er slurve eller trompet mellom beina kan komme så langt de bare vil og motta den anerkjennelsen de fortjener … Det vi trenger er ikke tellefeminisme. Om målet på død og liv er å få ut kvinnelige forbilder for unge jenter, så må svaret være kvalitet over kvantitet.»

Til Aftenposten sier den profilerte bluesartisten Rita Engedalen, som lærte et og annet av avdøde Kristin Berglund: «Det er en hardere bransje nå, men man får ikke jenter frem med å klage for mye. Jentene må bli tøffere. Jeg prøvde selv å stå i kø for å slippe til foran åpen mikrofon. Det som hjalp, var å si ‘nå skal jeg synge’ – og gjøre det!»

Med dette anbefaler jeg alle å lytte til årets suverent beste pop-plate så langt; FKA twigs’ «LP1». Jeg tror ikke hun spør veldig mange om tillatelse til å slippe til foran mikrofonen.

---

|