Arild Rønsen

Han som erter på seg absolutt alt og alle

Christian Tybring-Gjedde gjør seg faktisk veldig bra i bokform!

Christian Tybring-Gjedde mener at alle som tar ordet i debatten om asyl- og innvandringspolitikk er «innenfor». Nå er til og med hans eget parti, Frp, godt plassert inne i folden: «Vi har frivillig påført oss en tvangstrøye.» Tilbake står en ensom mann på barrikadene. Han føler seg enda lenger «utafor» enn hva AKP(m-l) gjorde, da partiet programfesta væpna revolusjon.

Han har en tendens til å uttale seg i usedvanlig skarpe ordelag, selv om han er flink til å snakke sak, ikke person. Jeg har vært, og er, av dem som setter pris på det, og har blant annet skrevet i Klassekampen at venstresida burde være sjeleglad hver gang Tybring-Gjedde kom på skjermen i fri dressur. Underforstått – da vil folk skjønne at det er umulig å stemme på partiet hans!


MARIE SIMONSEN: Tybring-Gjeddes favorittfiende - selv om hun skriver akkurat det samme som alle andre gjør.

Sånn har det som kjent foreløpig ikke gått, og det er grunn til å lytte til Tybring-Gjedde når han påstår at hans bok omtales på autopilot. Som vanlig, av alle som er «innenfor». Tybring-Gjedde spør hvorfor vi skal ha mange aviskommentatorer her i landet, så lenge alle taler med én og stemme? Han tar i, og han har ikke helt rett. Men jeg skjønner hva han mener. Fra hans ståsted er det vanskelig å skille mellom Marie Simonsen, Harald Stanghelle, Arne Strand og Fridthjof Jacobsen.

I bokform er han langt mer nyansert, eller kanskje bedre uttrykt – han får god plass til å fortelle hva han egentlig mener. Man kan mene hva man vil om politikken hans, men han har krav på å bli tatt på alvor: «Jeg har overhodet ingenting imot innvandrere. Jeg er bekymret for de konsekvenser dagens høye tempo i innvandringen vil kunne få for den finansielle og kulturelle bærekraften i vårt samfunn. Det skyldes ikke innvandrerne, men innvandringspolitikken. Like lite som kritikk av helsepolitikken er kritikk av pasientene, er kritikk av innvandringspolitikken kritikk av innvandrerne.»

Tybring-Gjedde oppfatter seg fullstendig på utsida, ikke minst fordi han er akademiker, med lengre studie- og arbeidsopphold i USA og Belgia bak seg – men altså en mann som «allikevel deler folkets skepsis». Akademikeren Tybring-Gjedde er det virkelig all grunn til å ta alvorlig. Tallene han legger fram – som viser at SSB konsekvent har underestimert innvandringa til landet – er jo ikke noe han finner på sjøl.

Han stiller spørsmålet: Er det lurt – eventuelt bærekraftig – at halvparten av hovedstadens bydeler vil ha etnisk norsk mindretall i 2030? At forholdstallet i bydelene Linderud, Vestli, Trosterud, Veitvet, Rommen, Fossum, Haugenstua og Furuset vil ligge mellom 86 og 100 prosent! Alt riktig nok ifølge en rapport fra det sterkt innvandringskritiske Human Rights Service, men det meste tyder på at HRS har bedre utredere enn SSB. Kan det hende, at det går litt fort i svingene for tida?

Tybring-Gjedde polemiserer mot alle som mener at «det går seg helt sikkert til». Nei, mener han. Ikke så lenge brorparten av ikke-vestlige innvandrere er muslimer - en religion han mener per definisjon preges av intoleranse, kvinneundertrykking, hat mot homofile, og generelt hat mot minoriteter. Akkurat i dette spørsmålet får han støtte av Venstres stortingsrepresentant fra Akershus, Abid Raja. I Aftenposten skrev han i 2012: «Jeg kjente knapt en eneste amerikaner, jøde, inder eller homofil. Men jeg hadde likevel antipatier mot disse. Dette fordi det er slik oppveksten til muslimske gutter flest er.»


ABID Q. RAJA: I midten - norsk så det holder!

Om Abid Raja har rett, byr jo dette mildt sagt på hva politikerne vanligvis kaller utfordringer. Og det er her Tybring-Gjedde vil ha en helt annen politikk, blant annet ved eksplisitt å forby henteekteskap. Hvorfor skal vi i stadig høyere tempo importere disse middelalderske holdningene?

Har dette strengt tatt noe med religion å gjøre? Ja, det har nok dessverre det. Det er vanskelig å si noe annet, all den stund jihadistene i Midtøsten skyter folk ned for fote, fordi de ikke kan sitere bestemte vers i Koranen.

Tybring-Gjedde ønsker integrering – ikke inkludering - av innvandrere som allerede er her, og vil sette bremsene alvorlig på for de som skal komme hit i framtida. Av integreringsmessige årsaker er han en tydelig motstander av kontantstøtte, liksom han vil avskaffe all økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn – også de kristne og humanistiske. Og han vil skille stat og kirke. Da blir det rart at han vil opprettholde retten til å drive kristne skoler, men forby muslimske. Han spår opprettelsen av Muslimsk folkeparti i nær framtid, og der er jeg ganske sikker på at han får rett.

Står han på trappa, i ferd med å danne et nytt parti? Han har i hvert fall krevd å bli fristilt i innvandringspolitiske spørsmål når det skal stemmes på Stortinget, der ledelsen i partiet hans har «feiga ut». Han sier det slik i skriftlig form til partiet: «Dersom partiet eventuelt ikke skulle akseptere det, er jeg villig til å ta konsekvensen.» Kanskje får han lurt med seg Per Sandberg-fløya? Jeg hadde følt meg litt urolig, om jeg het Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen og Anders Anundsen.

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en brannfakkel, en politisk pamflett som aktualiserer hva jeg har etterlyst mang en gang. Det norske demokratiet ville hatt bruk for et journalistisk og politisk miljø som kunne stable på beina en dagsavis der både Per Sandberg og Tybring-Gjedde følte seg hjemme. Men de krangler jo så busta fyker også med Kristin Clemet, så det blir nok aldri noe av.

Men Tybring-Gjedde omtaler også EØS og Schengen, i svært negative vendinger, og han er bekymra for at Stortinget nærmest daglig mister makt til overnasjonale organ, så kanskje … Jeg har forresten glemt å si at han skriver overraskende godt!

CHRISTIAN TYBRING-GJEDDE
Mens orkesteret fortsetter å spille
Cappelen Damm


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.