Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Her er det bare å stemme i: Yeah! Yeah! Yeah!

Hvordan var det å vokse opp, samtidig som The Beatles regjerte? Her har du den unike, personlige, historien.

Jeg befinner meg midt i målgruppa. Jeg har kvitta meg med alt jeg en gang hadde av CD’er. Med ett unntak. The Beatles har jeg komplett – og det handler på ingen måte om det faktum at denne fantastiske låtkatalogen dessverre ikke er å finne i strømmetjenestene. Beatles-albumene er mitt kjæreste materielle eie. Disse platene forsvinner ikke ut av leiligheten så lenge jeg disponerer inngangsnøkkelen.

Egentlig er jeg for ung til å ha dette sinnssyke kjærlighetsforholdet til The Beatles. Da de ga ut «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» - det siste de gjorde sammen, som et band – var jeg 11 år. Men jeg fikk den gang ofte lov til å være sammen med de store gutta i gata. Og de kjøpte Beatles-LP’ene så fort de var i salg. Sånn har det seg at jeg kan alle tekstene på «A Hard Day’s Night» utenat – vel å merke når jeg hører sangene samtidig – ei plate som kom ut da jeg var åtte år gammel.

I løpet av drøyt sju år, spilte The Beatles inn 12 album, 22 singler, og 2 unike EP’er. Over 200 låter, mer enn én låt hver fjortende dag! 40-50 av dem sklir inn i kategorien everlasting classics. Det er ikke bare nesten ikke til å tro. Det er fullstendig umulig å forstå. Fra «A Hard Day’s Night», via «Rubber Soul» og «Revolver», til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» skapte de, så å si på egenhånd, det vi i dag forbinder med rock. Ikke rock’n’roll. Bare rock. Jo da – Bob Dylan var der, Rolling Stones var der – og jeg har ikke vært enig med Yan Friis i et og alt her i verden, men dette tror jeg vi er enig i: Produksjonen som bærer initialene The Beatles, kan ingen konkurrere med. Vi snakker om bandet som 5. april 1964 la beslag på de fem første plassene på Billboards singelliste! Og det var før The Beatles egentlig hadde blitt The Beatles!

Friis går kronologisk til verks, og har til og med gjort plass til Paul McCartneys første soloplate, siden den ble gitt ut før «Let It Be». Det er korrekt gjort, men jeg tror det har en annen forklaring enn datoene i kalenderen. Yan Friis elsker John Lennon, ja visst – men det er ingen tvil om at Paul er hans mann i The Beatles. Også på det feltet er forfatteren og undertegnede på samme parti.

Noen vil mene Yan Friis vier for stor plass til Yan Friis. Men da ber jeg folket ta en titt på tittelen: «Beatles og jeg». Jeg liker alle de små anekdotene om Friis’ forhold til The Beatles; han vokste virkelig opp med dem.

Jeg liker også måten forfatteren setter The Beatles’ historie inn i den virkelige historien, det som foregikk utafor Beatles-bobla – selv om den var stor nok til tider! Som at James Bond-filmen «Dr. No» hadde premiere samme dag som «Love Me Do» kom ut, som at Aftenposten titulerte Martin Luther King Jr. som «negerlederen» da han mottok Nobels fredspris. For unge Yan Friis var det The Beatles som telte – sammen med Tarzan, Kniksen og Kupper’n.

Så hvor godt kjenner Yan Friis verket han har gitt seg i kast med? Såpass, som at han trekker den offisielle utgivelsesdatoen av singelen «Please Please Me» i tvil … «Beatles og jeg» er altså skrevet av en svoren fan, og jeg skriver ikke under på alt han har på hjertet: «Uten The Beatles ville aldri Motown-stallen blitt en stormakt i populærmusikken. Otis Redding ville forblitt en godt bevart hemmelighet, Jimi Hendrix ville aldri blitt en gitargud. Og Barack Obama ville ikke sittet i Det hvite hus.» Vel vel, sier nå jeg.

Denne gjennomillustrerte mursteinen på 350 sider i stort format er en gave det er vanskelig å verdsette. Har du en Beatles-fan i familien, har du rett og slett ikke noe valg. Om du allerede har kjøpt presang – ja, så må du kjøpe en til. Hvis jeg ikke på dette tidspunktet var eier av boka, ville jeg rett og slett blitt forbanna om jeg ikke fikk den til jul.

Glemte jeg å nevne hva Yan Friis oppsummerer som selve kjernen i musikken til The Beatles? Avstanden mellom åpningsakkorden i "A Hard Day's Night" og den uendelige E-dur-akkorden som avslutter "A Day in the Life". Korrekt observert.

Boka er betimelig nok tilegna forfatterens livslange kompis, Tor Milde.

YAN FRIIS
Yeah! Yeah! Yeah – Beatles og jeg
Spetakkel

---

|