Arild Rønsen

SV-leder Audun Lysbakken på 1 – 2 – 3

Har Audun Lysbakken skrevet boka som kan samle den virkelige venstresida, den han kaller Det tredje venstre?

Det er vel strengt tatt ikke min jobb å sammenfatte Audun Lysbakkens 270 sider. Men denne gangen passer det faktisk å gjøre det sånn, i form av en bokanmeldelse.

SV-lederen er blitt glad i rosa! Forstår jeg ham rett vil han fornye SVs logo, slik at den får tre farger: Rødt – Grønt – Rosa. Sosialisme – Miljøbevissthet – Feminisme.


OLJEPLATTFORMEN: Et vakkert syn, men alt har sin tid.

Han mener kapitalismen aldri kan redde klimaet. Kapitalismen har skapt krisa, og det frie markedet kan aldri løse den.

Noen mener at den kinesiske styringsmodellen er den eneste som har kraft nok til å bringe kloden på rett kjøl. Lysbakken er rykende uenig; det går ikke an å løse problemene via et «grønt diktatur». Demokrati vil alltid være en forutsetning for fornuftige og bærekraftige løsninger.

Miljøbevegelsen må bli mer folkelig, fjerne seg fra inntrykket av «müsli-spisende middelklasse». Denne kampen må føres samtidig med kampen for å gjøre fagbevegelsen grønnere. Lysbakken vil bremse olje- og gassutvinninga raskt, samtidig som han evner å se det vakre i oljeplattformer!

Venstresida beskyldes i dag ofte for å være konservativ, i betydninga å forsvare det bestående mot angrep på nyliberalistene. Lysbakken: «Vi skal både tørste etter å forandre, og streve for å forsvare.»

Der Erna Solberg og Siv Jensen turer fram i den ene saken etter den andre, uten konsekvensutredning, er Lysbakken alltid opptatt av å søke sannhet fra fakta. Vitenskap og statistikk gir ikke hele sannheten, men uten vitenskap og statistikk blir politikken hengende i lufta.

SV-lederen har mista trua på at kommunepolitikerne kan løse alt, eller i hvert fall det meste. I dag vil han øremerke mye mer. Nasjonale minstekrav for bemanning på sjukehjem og for antall lærere per elev. Et steg i retning Frp’s krav om statlig finansiering av eldreomsorgen? Han sier det ikke det ikke rett ut, men legger seg tett opp til samme konklusjon.


LEK I HELDAGSSKOLEN: En drøm for Audun Lysbakken.

Den neste store reformen, den som kommer etter barnehagereformen? Heldagsskolen! Lek og moro og fysisk fostring hver dag, og framfor alt: Kvalifisert lærerhjelp til å gjøre leksene. Slik får elevene ordentlig fri når de forlater skolen, og slik minskes forskjellene mellom elever med akademisk skolerte foreldre og foreldre som sliter med å følge pensum.

Vekk med stoppeklokketyranniet! Gi lærere og de ansatte i omsorgsyrkene tillit. Tillit er mye mer effektivt enn skjemavelde. Det er forskjell på å måle tida på antall leverte pizza med pepperoni, og tidsbruken for de som bedriver hjemmehjelp. «Ei hand å holde i», kan som regel ikke måles i tid.

Lysbakken er glad for at SV stemte mot norsk deltakelse i Afghanistan, og er i tvil rundt Libya-krigen. Men på ett punkt er han krystallklar: Om norske soldater skal sendes i krig, må det behandles i Stortinget – ikke via sms-kontakt i regjeringa; en ordning SV godtok før norske bombefly ble sendt til Libya.

Hva skal være tredje venstres alternativ i forsvars- og sikkerhetspolitikken? Norden – uavhengig av, og i opposisjon til Brussel, Washington, og Moskva.


RØYKING: Skadelig, men noe må folk rett og slett få lov til å bestemme over eget liv.

Det fins grenser for hva Staten & Regjeringa skal blandet seg opp i, når det gjelder folks privatliv. Lysbakken setter dette til og med i perspektiv med klimapolitikken: Om det går riktig galt, kan vi komme til ha egen, storstilt vinproduksjon! Mest av alt dette: Vi kan ikke forby/påby alt vi er imot/for. Forfatteren er således tilhenger av røykeloven, av hensyn til de ansatte og miljøet for folk flest. Men motstander av å forby tobakk, selv om et slikt forbud antageligvis ville minska antallet lungekrefttilfelle. Frihet til å bestemme over eget privatliv er helt vesentlig i Lysbakkens prosjekt.

Vi må vokte oss for framveksten av prekariatet; uttrykket som innebærer en miks av ordene prekær og proletariat. Bemanningsbyråsamfunnet, der folk dyttes fra den ene arbeidsgiver til den andre – dårligere pensjon, dårligere lønn, ingen trygghet for å ha en jobb å gå til.


JONAS GAHR STØRE: Statsminister, men på vilkår - og helst ikke aleine.

6-timers arbeidsdag. Framtida skal gi et bedre liv, for alle – mor som for far. Mamma skal ikke jobbe deltid for å få hverdagen til å gå opp, mens pappa jobber overtid. Lysbakken støtter tidligere LO-leder Gerd-Liv Vallas forslag om at 6-timersdagen kan innføres gradvis – et kvarter om gangen i de neste tariffoppgjørene. Visjon og pragmatisme i skjønn forening.

Integreringspolitikken i Norge fungerer mye bedre enn hva ryktet skulle tilsi. Men – sneversynte og religionsbaserte holdninger i minoritetsmiljøer må ikke få hvile i fred. Kvinneundertrykking er kvinneundertrykking, uansett i hvilke miljøer den framelskes.

Lysbakken kjemper for sitt SV som vil kombinere «den sosialdemokratiske likhetstanken og den frihetlige impulsen fra det liberale venstre». Samtidig mener han at venstresida «trenger to partier» - altså SV og Ap. Han omtaler ikke Rødt i andre vendinger enn med henvisning til stalinistiske tradisjoner han vil ha seg frabedt. Men, liksom SV fant sammen med Ap i regjering etter 40 år, er det kanskje mulig å bygge bro mellom det moderne SV og det moderne Rødt? Jeg vil tro Bjørnar Moxnes kunne skrevet under på hvert ord i denne boka, kanskje med unntak av tvilen forfatteren gir til kjenne angående deler av norsk utenrikspolitikk.

Hvor skiller SV seg fra Arbeiderpartiet? Stikkord: Arbeidslivspolitikken, forholdet til Brüssel & Washington, personvern, oljeutvinning, klima.

Etter valget i 2017? Lysbakken gir carte blanch til Jonas Gahr Støre, men vil for all del unngå at Ap styrer aleine. Hvem han kan tenke seg å samarbeide med? I prinsippet; alle som er villige til å inngå i et forpliktende samarbeid for å velte dagens regjering. Til og med Kristelig Folkeparti. De store linjene i politikken – økonomien, kampen mot fattigdom, bistand, klima – er viktigere enn tapet ved å kaste noen kjøttbein i retning KrF’s kjernesaker, som kontantstøtte og KRLE.

Lysbakken står støtt i det som i marxistiske termer heter reformisme: «De små stegene som tar oss i riktig retning, ikke ventingen på det ene kvantespranget ... Det er retningen som er målet.»

Hvis noen måtte mene at dette er en smått farga bokanmeldelse, har de helt rett. Forklaringa er enkel: Jeg er enig i hvert ord som står å lese. Dermed får forfatteren siste ord:

«Noen ser en motsetning i de to ordene som er så viktig for meg, ‘frihet’ og ‘sammen’. Men det finnes ikke noe sunt fellesskap uten frihet for den enkelte. Og jeg tror framtiden vil vise at det bare finnes frihet for noen få uten et sterkt fellesskap. De er ingen motsetning, men hverandres forutsetning. Frihet sammen.»

SV samles til landsstyremøte førstkommende helg. Ikke veit jeg hvor mange sakspapirer deltakerne forventes å komme gjennom. Men dette veit jeg, at partilederens bok burde stå øverst på lista over forberedelsesmateriale. Forutsatt at hele landsstyret har lest «Frihet sammen», kan Lysbakken strengt tatt begrense sin tale til følgende:

- Ordet er fritt!

Da kan dette bli et spennende landsmøte!

AUDUN LYSBAKKEN
Frihet sammen - En ny sosialisme for en ny tid
Gyldendal


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.