Arild Rønsen

Er lønna til Erik Røste hovedproblemet?

Det er ledelseskulturen i Norge det må gjøres noe med, ikke lønna til Erik Røste.

Under Erik Røstes ledelse har Norges skiforbund gått på smeller av et slag de fleste av oss trodde vi aldri ville oppleve. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sagt at «den dagen Therese Johaug eller Martin Johnsrud Sundby blir tatt i doping, da slutter jeg å se langrenn på tv». (Sånn ble det ikke; årets opplevelse så langt på den norske idrettsfronten må være Finn Hågen Krogs oppgjør med Ustiugov på staffeten.)

Fasiten er ubehagelig - og den bør selvfølgelig være aller mest ubehagelig for den som sitter med ansvaret. Som president er det Erik Røste som burde ta støyten, og gå av. Dette har ikke noen verdens ting med resultatene å gjøre, for man må være temmelig trangsynt nordmann for å fortvile over at Sundby ikke greide det individuelle gullet, ikke denne gangen heller.

Mannen kommer hjem fra Lahti med to sølv og et gull! Mens jentene gjorde reint bord! Så er da heldigvis heller ikke flere enn Anniken Huitfeldt (Ap) som forveksler resultater i verdensklasse med ledelsesstyring i verdensklasse.

Men nå blir lønna til Røste framstilt som et hovedproblem. Han tjener 1,3 millioner, pluss nesten tre hundre tusen i annen godtgjørelse. Halvannen million – og det er lov å plusse på ytterligere. Hvor ofte må Erik Røste gå i butikken å kjøpe klær? Aldri. Han får alt han skal ha på seg, fra topp til tå, helt gratis - enten han skal på fest eller ut i skiløypa. Det faktum at han er tillitsvalgt, og altså ikke ansatt, gjør ikke saken bedre.

Likevel er ikke Røstes lønn hovedproblemet. Selve problemet ligger i at ledelsesjobber her i landet lønnes hinsides all fornuft. Hvorfor i all verden skal sjefen for et idrettsforbund tjene tre ganger så mye som gjennomsnittslønna i landet? Fire ganger så mye som en kokk eller servitør?

Røste vil ikke svare for seg på dette punktet. «Det er Tinget som bestemmer slike ting», sier han. Han lyder som et ekko av lederne i statlige foretak, som heller aldri vil snakke om lønn. «Det er styret som fastsetter min lønn.» Gå til Norges fotballforbund, og tilstandene er enda mer hårreisende.


GERD KRISTIANSEN & KRISTIN SKOGEN LUND: Overklassedamer.

Problemet er at dette er del av kulturen i Norge, en del av det å være norsk. Brunost & Kvikklunsj. Det er kanskje ingen banksjefer som tjener en halv milliard her i landet, men det er en sannhet at helt normalt utdanna ledere tjener alt for mye. Spesielt gjelder dette i Staten, der statsråden kan gjøre kort prosess med de styrene som nekter å innrette lønnspolitikken etter det som sies i festtalene – «Staten skal ikke være lønnsledende». Like fullt sitter en hel haug ledere av statlige bedrifter på eventyrlønn opp mot fem millioner.

Jeg har påpekt disse tingenes tilstand mange ganger, men møter kompakt taushet. Årsaken? Ligger i at de som i en håndvending kan gjøre noe med dette uvesenet sjøl tjener alt for mye. LO-kongressen vedtok en gang at lederen for landets fagorganiserte skal tjene det samme som statsministeren! Dette har forplanta seg ned i de aller fleste fagforbundene (det fins hederlige unntak).

Jeg liker at lederen i Fagforbundet, Mette Nord, protesterer når NHO vil at også de lavlønte i årets oppgjør skal «vise moderasjon». Men det beste hun kunne gjøre, var å halvere sin egen lønn. Hun befinner seg i dette sjiktet der lønna skal måles mot statsrådenes lønn. Jeg veit ikke nøyaktig hvor mye hun tjener, om det er 1,2 eller 1,4 millioner – pluss pluss. Poenget er at hun tjener alt for mye.

Hva om Mette Nord gikk på talerstolen på neste landsmøte, og sa noe sånt: «En gang for mange år siden vedtok landsmøtet at lederen i dette forbundet skulle lønnes på linje med statsrådene. Det vedtaket var etter min oppfatning galt. Jeg jobber mye, det er riktig. Men jeg har også verdens beste jobb – en jobb som også gir meg mange privilegier. Fra nå av syns jeg lederlønna bør settes med utgangspunkt i hva medlemmene i forbundet tjener – de som betaler min lønn via kontingent. Mitt forslag er at jeg med virkning fra første lønnsutbetaling tjener 700.000 kroner i året.»

Vis meg den delegaten som ville stemt imot!

Og dermed er jeg ved poenget. Det er ikke Erik Røstes lønn som er problemet. Det er den norske ledelseskulturen som er på tur - om ikke akkurat på skitur, eller på tur inn til siste stående skyting.

Taler jeg nok en gang for døve ører? Ganske sikkert. Så lenge «I scratch your back, you scratch mine»-kulturen er veiledende, nytter det nok ikke at en skarve «samfunnsdebattant» åpner munnen. Men hva ville skje, hvis LO-ledelsen tok til fornuft, hva angår egne lønninger?! Jeg garanterer fyr på bålet – med de ringvirkningene dette ville få.

Den dagen LO-leder Gerd Kristiansen tjener hva hun burde tjene, sånn omtrent 700.000, skal du se at det heller ikke ville vært helt naturlig for fotballtinget å gi generalsekretæren nesten tre millioner.

Alt henger nemlig sammen med alt. Akkurat der hadde Gro Harlem Brundtland farlig rett.


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.