Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det umulige pengebeviset - kapittel VIII

ET TILFELDIG SAMMENRASKA ANTALL DOLLARSEDLER

Einar Treholt drakk sin øl i ro mak. Men han kunne jo ikke unngå å høre samtalen som fant sted rett ved siden av – en konversasjon som stadig ble mer høylydt. De krangla ikke. Praten bar bare mer og mer preg av at samtalepartnerne hadde konsumert stadig flere Bloody Mary.

- Så det du forsøker å si, er at vi har problemer?
- ”Vi”?
- Ja. Firmaet da, for faen. Ikke vær så vanskelig.

Ola dytter vekk glasset, legger begge albuene på bardisken, og fester blikket stivt inn i Jons pupiller.

- Om vi har problemer? Problemene er av typen huge. Believe me.
- Men – jeg skjønner ikke dette helt. For det første forstår jeg ikke hvorfor det har betydning hva som sto på sedlene, 50 eller 20? Who cares? For det andre forstår jeg ikke hvorfor totalsummen er så vesentlig. Er ikke poenget at våre gutter fant en hel haug amerikanske dollar i en koffert de samme dollarene ikke burde ha befunnet seg i?

Einar Treholt tror knapt hva han hører. Dette er åpenbart ikke bare fyllepreik. Men han forholder seg i ro. Glasset hans er tomt, og for å vekke minst mulig oppsikt bestiller han seg en ny øl.

Ola tar grep rundt begge skuldrene til sin kamerat, og sier med ettertrykk.
- Nå må jeg pisse. I mellomtida bestiller du to til. Så skal jeg holde foredrag for deg.

Han snur på hælen.
- Be han bartenderen om å dempe grønnsakslysten! Jeg er ikke på noen helsekosttur!

Ola gjør som han blir bedt om, og i påvente av ny forsyning snur han seg til Einar.
- Ut på tur? Aldri sur?
- Ja, du kan vel si det på den måten. Rekreasjon – men heldigvis på en annen måte enn de stakkarene som overnatter der borte.

Einar peker bort mot Sunnås, som er i ferd med å forsvinne på babord side.
- Og dere?
- Er ute i samme ærend. Rekreasjon. Bra sagt, egentlig. For mye jobbing over en lang periode, og alle gutter har vel godt av et par dager vekk fra kona? Men vi er ikke på langtur. En natt i København, så hjem. Men det er mulig å rekke mye på en natt! He-he-he! Skål!

Einar skåler, men blir fort glemt. For nå har foredragsholderen ankommet auditoriet.
- Nå skal du høre her, sier Jon, og kaster et vennlig blikk mot mannen i lilla vest. - Hvor finner de alle disse tåpelige kelnerantrekkene?
- Jeg skal svare på begge spørsmåla dine. Først spør du hvorfor det er viktig hva som står på sedlene. 50 eller 20, sant?

Ola nikker.
- Det er viktig, fordi det avgjør sluttsummen. Hvis det dreide seg om norske sedler, hadde dette ikke vært noe problem. Norges Bank opererer faktisk med forskjellig type sedler. Grønn femtilapp, rød hundrelapp, blå …
- Hallo … Du behøver ikke dra hele skapelsesberetninga. Jeg har tatt poenget. En dollar er en dollar, for å si det sånn. En eller annen president er portrettert, og eneste forskjellen er tallet som står i hvert hjørne av seddelen. Am I right?
- Nettopp. Slik er Federal Reserve Notes utforma.
- Hva?
- Federal Reserve Notes. Det er det dollar heter på finansspråket.

Ola puster tungt.
- Men da er vi kanskje snart ved poenget, eller …? Du var i ferd med å forklare hvorfor forholdet mellom 50- og 20-dollarsedler var så jævlig vesentlig.
- Nettopp. Siden sedlene, slik du forbilledlig har gjort rede for, er helt like, er det like selvfølgelig helt avgjørende hva som står i hjørnet på dem, altså valøren.

Ola henger jakka under bardisken, og lytter.
- Hvis du har en bunke på 1000 sedler, og alle er av typen 1-dollar – ja, så sitter du med fattige 1000 dollar i fanget. Sju tusen norske kroner. Hvis bunken består av 100-dollarsedler – ja, så er du en formuende mann! 100 ganger 1000 er lik hundre tusen dollar! Er lik 700.000 norske kroner! Men seddelbunken er nøyaktig like tjukk, see?

Han holdt på å si ”like tjukk i huet som det du er”, men avsto.

- Sagt med andre ord: Hvis kofferten til Treholt inneholdt en hel haug 1-dollarsedler, ville mannen neppe blitt mistenkt for annet enn å ha spart opp til en øl ved mellomlanding på flyplassen i Zürich. Hvis det derimot handla om … ja, du skjønner.

Ola skjønte. Men likevel ikke helt.
- Men våre gutter tok bilder. Viser ikke de ”fordeling mellom valører”?
- Det er der problemet ligger! ”Våre gutter” tok ganske riktig bilder. Men de viser ikke noe annet enn et tilfeldig sammenraska antall dollarsedler! Fotografert oppå noe som likner et laken! Noen av typen 20, noen av typen 50.

Jon knasker selleri.
- Begynner det kanskje å gå opp for deg nå, hvilket fittefat enkelte av våre mest betrodde kolleger sitter i?
- Ikke hundre prosent. For, siden bildene er så uoversiktlige som du sier; kan de ikke bare si at de ikke telte nøye, men bare konstaterte at kofferten var full av ikke tollklarert valuta?
- Nei! Fordi de har sagt at pengene lå i én konvolutt! I tillegg har de oppgitt en nøyaktig sum!
- Uten å ha telt nøye?
- Ja!
- Hvorfor det?
- Fordi KGB ikke deler ut omtrentlige summer! Hvis denne konvolutten skal være spionpenger, så må den oppfylle minst tre krav. Den må inneholde brukte sedler, rett og slett fordi KGB aldri betaler sine agenter i valuta som kommer rett fra banken. Totalsummen må være rund, enkelt og greit fordi KGB ikke betaler sine agenter ”sånn omtrent ti tusen dollar”. Og til sist – og dette er kanskje det mest vesentlige: Konvolutten må være stor nok til å romme det antall dollarsedler som er foreskrevet!
- Så hvis forholdet mellom 50- og 20-dollarsedler var …

Det er Jons tur til å puste tungt.
De slår glassene sammen, og tømmer dem.

---

|