Årets overraskelse fra The Who!
Det har gått 54 år siden de ga ut «My Generation». Den gang het det «Hope I die before I get old». Nå lyder det «I Don’t Wanna Get Wise». To sider av samme sak, kanskje?
Sønnen til Ringo Starr, Zak Starkey, slår (for det meste) trommer, mens veteranen Pino Palladino trakterer bassen. Men The Who kunne aldri seilt rundt som The Who uten Pete Townshend (74) og Roger Daltrey (75) om bord på skuta. Det ryktes at de to aldri var i studio samtidig under denne innspillinga, men det tror jeg akkurat hva jeg vil om. Men minst én gang må det imidlertid ha skjedd: På «Danny And My Ponies» (fins bare på DeLuxe-utgaven) gjør Pete Townshend alt helt på egenhånd; spiller alle instrumentene, synger sjøl, og er sin egen studiotekniker.
Konklusjonen først: Dette er et aldeles strålende album! Spekka med feiende flotte melodier, storslått rock, helt nedpå ballader, akkordprogresjoner som helt sikkert har sendt til og med Palladino noen runder inn i sitt private øvingsrom. The Who anno 2019 låter så tait at det er til å miste pusten av. Jeg veit det er lettvint å si det, men det er helt sant: Denne gangen spiller Pete Townshend på alt han har av strenger.
Her fins ikke ett overflødig kutt, men la meg holde fram to titler. «I’ll Be Back», en komplisert ballade som åpner og slutter med den typen munnspill som Stevie Wonder er kjent for! Altså ikke bluesharp a la Dylan/Jagger. Roger Daltrey minner her mistenkelig om Paul McCartney, og det er kanskje ikke så merkelig. Dette er nemlig en låt Macca gladelig ville ha gått noen runder ekstra ved pianoet for å ha signert.
«Break The News» er også en annerledes Who-låt, skrevet av Simon Thompson, Petes bror. Dette er moderne folkrock i familie med Mumford & Sons. Akustisk komp, til et refreng som kan rive veggene ned i hvilken som helst britisk pub.
På sine eldre dager våger de å være eksplisitt politiske. Pete Townshend, som vel ikke er viden kjent for å innta progressive standpunkt, skriver om fangenes tilværelse på Guantanamo-basen og den katastrofale brannen i boligkomplekset Greenfell Towers.
Fint nok, vil jeg si. Men dette er i første omgang en oppvisning i eksepsjonelt forseggjort rock. Ikke tungrock, ikke heavy metal, ikke rock ‘n’roll, og definitivt ikke pop/rock. Bare rock – framført på et vis svært få andre enn The Who vil være i stand til. Og forbered deg på dette: «She Rocked My World» byr på latinrytmer – rumba eller paso doble! Acht komma zei, sechs komma sieben, fünf komma vier!
THE WHO
Who
Interscope/Polydor
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
