Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

DIDRIK SOLLI TANGEN: Svever høyt, med en svak låt. Foto: Birte Njøsen Horne/NRK

Verre kan det vel ikke bli - eller...?

Så gikk det som det vel måtte gå. Den tredje delfinalen i årets Melodi Grand Prix ble et skikkelig magaplask. Ikke én god låt! Dermed er det bare å stålsette seg med tanke på førstkommende lørdag, da de ”nestbeste” (hvis det er mulig å bruke et slikt uttrykk) låtene skal kjempe om en siste sjanse.

Mira Craig er egentlig for flink til å delta i dette sirkuset, og denne gangen var det bare kjolen som imponerte. Selg den til Beyonce, og glem ”I’ll Take You High” så fort som råd er.

Fred Endresens ”Barrack on the Hill” var kveldens endelige nadir. Barne-Rolling Stones, så fullstendig ute av kurs at det ble direkte pinlig. Og han styrka vel ikke akkurat sine aksjer med å fortelle en forfjamsa programleder at ”nå har mister Endresen nettopp pissa” – he, he, he …

MIRA CRAIG: I helt feil selskap. Foto: Birte Njøsen Horne/NRK

Belinda Braza burde meldes til filmpolitiet for å ha lånt tittelen til Clint Eastwoods ypperlige film Million Dollar Baby”. Her har kvalitetskriteriet åpenbart ligget på ”greier du å sette sammen to akkorder som funker etter hverandre?”-nivå.

Didrik Solli Tangen sang for sitt hjempublikum, og gjorde det med en viss stil – selv om ”My Heart is Yours” er farlig lik Rolf Løvlands ”You Raise me Up” (og dermed 1000 andre ballader av dette slaget). Tenoren Solli Tangen er en ekstremt flink vokalist i det høye registeret, men sliter i partiene som ikke beveger seg i de øvre luftlag.

The Diamonds får visuelle poeng for en Ian Hunter look-a-like på piano. Men der stopper også superlativene. Brått. ”European Girls” må vel ha satt GP-rekord i sur vokal? Hvilket ikke sier så reint lite.

Karoline Gardfjell gjorde sitt beste i den svake komposisjonen ”Tokyo Night”, men rakk dessverre ikke de opplagte forbildene Bertine Zetlitz eller Madonna til anklene.

A1 var nærmest forhåndsuttatt til å gå direkte til finalen, og fortjente det i og for seg. Men bare fordi konkurransen var så håpløst elendig. Og, enkelt sagt: Hvis ”Don’t Wanna Lose You Again” er valgt ut som det første singelkuttet fra det kommende albumet, er det ikke helt sikkert at jeg skal investere.

Et par ord om programlederne til slutt. De har en svært enkel oppgave; tusenvis av ungdomsskoleelever kunne gjort jobben med to timers trening foran kamera. De (først og fremst han) opptrer plagsomt pubertalt, og når de i praksis ikke har noen ting å huske på – ja, da holder det faktisk ikke mål, ikke en gang i denne sammenhengen, at de står fast idet de skal fortelle hvem som gikk videre fra de to første rundene. Fire navn!

Stryk!

---

|