Som en monstermast!
Fansen valgte seg ”Timothy’s Monster”, og i slike sammenhenger har vel fansen alltid rett? Det er bare å begynne å glede seg hemningsløst til hva som tegner til å bli det største øyeblikket i Øyafestivalens stolte historie.
Det kiler en smule i magen for noen og hver, dagen før dagen. Lørdag 14. august 2010 skal Motorpsycho spille hele, absolutt hele ”Timothy’s Monster” – in front of a live audience.
Det er bare sånn Motorpsycho gjør det. Eller kanskje heller; sånn er det bare Motorpsycho som gjør det. Her ligger mye av forklaringa på hvorfor de nærmest for hver dag som går befester sitt renommé som Norges gjennom tidene viktigste rockeband.
De gjør alt så til fingerspissene riktig. Utgivelsespolitikken; frekvens, cover, format. Image; de kuleste og mest utflippa gutta i gata, som likevel ikke er finere på det enn at de digger Black Sabbath. Valg av samarbeidspartnere; i løpet av våren og sommeren har jeg sett dem på scenen sammen med både Trondheim Jazzorkester og Supersilent.
Men lørdag handler det bare om Motorpsycho, om enn i en noe utvida utgave. Denne kvelden blir de mer enn tre på scenen, men stort mer enn det får vi ikke vite før tida er inne. Dig. Motorpsykotisk.
I forkant av konserten foreligger 1994-albumet ”Timothy’s Monster” i de luxe-utgave. Også det typisk Motorpsycho; det fins ikke ett annet band som til de grader har gitt blodfansen maken til valuta for penga. Og jeg lover deg – dette er valuta for penga.
Vi snakker fire CDer. Dobbelt så mye musikk som originalen. Om de alternative versjonene/helt nyt stoff er bedre enn hva de valgte seg for 16 år siden? Neppe. Slik er det gjerne. Vi har tidligere erfart det samme med artister som The Beatles og Miles Davis. Originalen står seg, som regel.
Men i Motorpsychos tilfelle er det morsommere med ”utvida” versjon. Én sak er at vi får høre låter vi aldri tidligere har hørt. Men viktigere; et Motorpsycho i toppform spiller låtene så forskjellig, fra tagning til tagning. Det er gøyalt, men mest kuriøst, å høre et alternativt take av ”Eight Days a Week” med Beatles. Men det er mye morsommere å høre Motorpsycho gjøre ”Grindstone” i to forskjellige utgaver!
Det har mye med form å gjøre. Motorpsycho skriver låter, for all del. Men for meg er Motorpsycho mye mer et sound, en tilstand, kall det hva du vil – mer det, enn adskilte sanger.
Kjenner du til et band som spiller omtrent likt som Motorspycho? Som opptrer omtrent likt som Motorpsycho? Jeg kan finne ett band jeg syns ligner, i hvert fall når det gjelder kvalitet: Pearl Jam – og da har jeg valgt det bandet innen hele fuckings grunge-sjangeren som i mine ører overgikk alt annet på 90-tallet.
Grunge? Motorspycho har alltid pekt nese til alt som har med sjanger å gjøre. Ikke minst gjorde de det, da de i 1994 ga ut ”Timothy’s Monster”. Nå har du muligheten til å skaffe deg innsikt i hele sannheten. Eller …?
Motorpsycho
Timothy's Monster
De Luxe Version
Rune Grammofon/Grappa
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
