Elvis - Costello, altså
Elvis Costello er like lett gjenkjennelig som Elvis Presley. Forskjellen ligger i at Presley innimellom leverte svært middelmådige saker. Costello er alltid suveren.
Da han debuterte med ”My Aim is True” i 1977, ble han forbundet med ”pønk”. Det var feil den gang, og har blitt mer og mer feil jo lenger ut i karrieren han har befunnet seg. Der punken var ”tre grep og sannheten”, for å si det med Trygve Mathiesen, har Elvis Costello alltid vært den sofistikerte popmusikkens representant.
Han elsker hva musikerne ofte kaller ”tellekorder”; sånne akkorder og harmonier som vrimler av sus4, maj7 etc. etc. – i det uendelige. Men han får det til å funke! Som popmusikk!
På slutten av 80-tallet var han Paul McCartneys viktigste samarbeidspartner, ikke uten grunn. De deler, blant annet, en forkjærlighet for førkrigstidas – og nå snakker jeg altså om tida før og etter og rundt både første og andre verdenskrig – meloditradisjon. Irving Berlin (”White Christmas”, ”Annie Get Your Gun”) og Cole Porter (“Kiss Me, Kate”, “I’ve Got You Under my Skin”, “I Get a Kick Out of You”).
Gjennom en mannsalder har Elvis jobba tett med produsenten T-Bone Burnett og gitaristen Marc Ribot. Disse herrer er fortsatt hjertelig til stede - hvilket betyr jordnær produksjon uten fiksfakseri av noe slag, samt elegant, ofte countryinspirert, gitarkomp.
Den som kommer på en dårlig sang Elvis Costello har skrevet, bes med dette å kontakte undertegnede på arild@puls.no, eventuelt via twitter eller facebook.
Selv innafor Elvis’ mildt sagt rikholdige musikalske univers, er ”National Ransom” noe av det mest mangfoldige han har levert. Ei plate du kan sette på, for deretter å følge oppskriften til Status Quo: Again and again and again.
Elvis Costello
National Ransom
Hear Music/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
