Arild Rønsen

GJENOPPTAKELSESKOMMISJONENS LEDER, HELEN SÆTER: På gyngende grunn.

Sluttstrek for Treholtsaken? Neppe.

Gjenopptakelseskommisjonen ville sette endelig punktum. Den målsettinga var de svært langt unna å nå.

Det minst overraskende ved gårsdagens begivenheter var Gjenopptakelseskommisjonens nei til gjenåpning. Arne Treholt har til gode å få medhold i norsk rettsvesen, og det var ingen grunn til å anta at han ville få det ved denne korsvei. Avgjørelsen kom heller ikke som noen overraskelse på hovedpersonen sjøl. Tvert i mot: - Som forventa.

Det mest overraskende var Helen Sæters opptreden. Gjenopptakelseskommisjonens leder virka rett og slett dårlig forberedt. Hun må da ha visst på forhånd at hun ville bli pepra med spørsmål om forholdet mellom de kriminaltekniske undersøkelsene som er foretatt i London, Linköping og København? Tilsynelatende kom det bus på henne. Liksom spørsmålene omkring DNA-spor på undersida av teipbiten. Det samme med den originale saksgangen, som førte til at tiltalte faktisk ikke hadde fysisk mulighet til å være til stede da dommen mot ham nok en gang skulle avsies.

I beste fall kan det sies at Sæter var svært uklar. Og det holder faktisk ikke – ikke etter en åtte måneder lang behandling der angivelig ”hver stein skal være snudd”.


"FORFALSKNINGEN": Gjorden den mer ugagn enn nytte for Arne Treholt - til syvende og sist?

Dårligst ut kom likevel forfatteren av boka ”Forfalskningen – Politiets løgn i Treholt-saken”, Geir Selvik Malthe-Sørenssen. På godt norsk ble han tatt med buksene nede, i det eneste spørsmålet der Gjenopptakelseskommisjonen kan sies å få godkjent karakter: De har faktisk bevist at politiet var inne i ekteparet Treholt/Storækres leilighet de omdiskuterte datoene i mai og august 1983.

Politiets tjenestemenn befant seg riktignok i leiligheten som følge av simpelt, ulovlig innbrudd. Men det er ikke poenget i denne omgang. Poenget er at Malthe-Sørenssen i sin bok kategorisk slår fast at politiet aldri var inne i leiligheten, ikke 17. mai 1983, ikke 22. august 1983. Disse påstandene har hele tida skurra. Hvorfor? Når vi veit at POT installerte seg i leiligheten på skrå over Treholts, og derfra – ved hjelp av CIA – videoovervåka det mest intime familielivet … Så skulle altså spaningsleder Tofte og hans partners in crime ha skrupler med noe så i sammenligning dagligdags som å bryte seg inn i leiligheten? Det er direkte ulogisk, for å si det forsiktig.

PS! Dette medfører selvfølgelig ikke at bildene av pengesedlene ikke kan være tatt i ettertid! Nettopp derfor var påstanden om at politiet ikke hadde vært i Treholts leilighet fullstendig ”bortkasta”. Så lenge Gjenopptakelseskommisjonen kan påvise at kriminalteknikerne Hansen og Solemsjø ved i hvert fall ett tilfelle gjorde ransakinger i Treholts leilighet, fungerte påstanden utelukkende som lynavleder – i påtalemaktas tjeneste.

I forlengelsen av dette, fungerte alt virvaret omkring parketten på gulvet på nøyaktig samme vis. Med henvisning til en rekke 7. sanser og telefonlogg på Kari Storækre, har Helen Sæter dokumentert utover enhver tvil at parketten var lagt & tørka & herda da det ulovlige innbruddet fant sted 22. august 1983.

Det hjelper selvfølgelig heller ikke på helhetsbildet, det faktum at den absolutte hovedinformanten til ”Forfalskningen” ikke har ”latt seg identifisere” av Gjenopptakelseskommisjonen. Det er til å forstå at forfatterne har inngått en pakt de ikke kan bryte - om å holde kildens identitet skjult. Men det forhindrer naturlig nok ikke at Offentligheten/Gjenopptakelseskommisjonen stiller spørsmålstegn ved om vedkommende virkelig eksisterer. Kanskje er den anonyme kilden identisk med avhopperen Per Lilleløkken?


TEIPEN PÅ KOFFERTEN: Er'n der, eller er'n ikke der? Dette gir Gjenopptakelseskommisjonen intet svar på.

Hva så med Malthe-Sørenssens hovedpåstand, den som lå til grunn for at riksadvokat Tor-Aksel Busch ba Gjenopptakelseskommisjonen se på saken nok en gang: At den sagnomsuste teipbiten ikke fantes på Treholts koffert ved arrestasjonen i januar 1984, men at den, ifølge politiets bilder, befant seg der både i 1983 og under rekonstruksjonen i 1985 - og at pengebeviset således må være konstruert i ettertid, altså forfalska.

Den påstanden står seg – dessverre, vil nok de fleste mene – like godt i dag som før Gjenopptakelseskommisjonens nei. Dette er også hovedårsaken til at sluttstrek ikke er satt i Treholtsaken. Så langt der i fra.

I tillegg kommer nemlig de heftige påstandene om forfalsking av side 66 i dommen, den som omhandler ”pengebeviset” – og altså problematikken rundt mulig DNA-materiale på undersida av teipbiten.

Da Helen Sæter i går avfeide dette med at det jo kunne være ”hundrevis og tusenvis av mennesker som har avsatt DNA-spor på denne teipen”, da … virka hun veldig langt unna troverdig. Det kan da umulig være ”hundrevis og tusenvis” som har lagt igjen sitt DNA på undersida av teipen? Jeg har faktisk grunn til å tro at mitt eget DNA er å finne på teipbiten, men ikke under den. I så fall ville jeg ha protestert høylytt, og påberopt meg bevisfusk!

”Hva om det for eksempel var Hansen og Solemsjø som festa teipen til Treholts koffert?” spurte jeg i går. ”Avsetter ikke også fingrene til Hansen og Solemsjø DNA-materiale?”

”Vel,” svarte Sæter. ”Det forutsetter jo at det var nettopp Hansen og Solemsjø som gjorde det, og … vel. Dette blir for hypotetisk for meg å besvare.”

Hvor kom Helen Sæter aller dårligst ut? I spørsmålet om de forskjellige forskningsinstituttenes mandat. Hun sa to vesentlige ting: 1) Jeg veit ingen ting om mandatet de britiske forskerne har hatt. 2) Jeg veit at forskerne ved instituttene i Sverige og Danmark har hatt et helt åpent mandat.

Dette lå til grunn for hennes vektlegging av de svenske og danske undersøkelsene. Men, i anstendighetens navn: Akkurat dette går det faktisk ikke an å mene – ikke i samme åndedrag som man innrømmet at man ikke veit noen verdens ting om mandatet de andre forskerne har jobba ut fra!

To tinger er verdt å registrere:

Forskningsinstituttene og Danmark (KC) og Sverige (SKL) er underlagt landets justis- og politimyndighet. ”Intet habilitetsproblem,” mener Sæter. Ifølge Treholts advokat Harald Stabell har det anerkjente LGC i London (brukes av Scotland Yard) hatt et helt åpent mandat, og dette har – stadig ifølge StabellGjenopptakelseskommisjonen vært vel vitende om.


POT PÅ JOBB: Kriminaltekniker Leif Karsen Hansen på ulovlig oppdrag i Arne Treholts leilighet, 1983. Foto: Arne Gunnar Solemsjø/Politiet.

Forskningsledelsen ved LGC i London sa seg tidlig villig til å delta i åpen høring omkring sine undersøkelser – som altså konkluderte med at teipbiten ikke satt på Treholts koffert under arrestasjonen. Politiinstituttene i Danmark og Sverige er ”i tvil”. Og hvem skal egentlig tvilen komme til gode?

Så hvorfor ingen åpen høring? ”Ikke hensiktsmessig å bruke så store ressurser i et spørsmål kommisjonen uansett oppfattet som perifert, og altså uten avgjørende betydning,” svarte Sæter. Hun har et alvorlig problem, om hun ikke forstår at dette står i motstrid til offentlighetens legitime interesse i detaljene omkring de kriminaltekniske undersøkelsene – hvilket til syvende og sist er avgjørende for at den samme offentlighet skal ha tiltro til at ”alle steiner er snudd i denne saken”.

”Står det på penger?” spurte Harald Stanghelle. ”Har ikke kommisjonen tilstrekkelige midler til disposisjon?” Sæter: ”Nei. Vi fant det bare ikke hensiktsmessig.”

Lederen for Gjenopptakelseskommisjonen som i 2008 sa nei til å gjenoppta Treholtsaken, nåværende PST-sjef Janne Kristiansen, er et kapittel for seg. Det lyder som om hun har øvd på replikkene i månedsvis, når hun nå uttaler:


JANNE KRISTIANSEN: PST-sjefen - på grensa til det usmakelige pompøs.

”Jeg krever en unnskylding. På vegne av mine tjenestemenn, som har utført et viktig oppdrag for landet vårt, og som har vært plaget av disse grunnløse beskyldningene i månedsvis. Ja – også på vegne av det norske folk. Det får være grenser for hvor mange ganger samfunnet skal belastes med denne mannens forbrytelser.”

Og det er da vi har landa i spørsmålet om erstatning. Det kan ikke være noen grunn til å betvile at de to navngitte polititjenestemennene Arne Gunnar Solemsjø og Leif Karsten Hansen vil ha en svært god sak om de saksøker Geir Selvik Malthe-Sørenssen, hans medforfatter Kjetil Bortelid Mæland, og deres forlag. Hansen og Solemsjø har egentlig ikke noen vanskelig oppgave. Alt de behøver å gjøre, er å slå Gjenopptakelseskommsisjonens rapport i bordet:

”Se her! Vi er reinvaska! Vi gjorde aldri noe galt!”

Min personlige oppfatning er at Malthe-Sørenssen med fordel kunne beklage at han kom i skade for å påstå at politiet aldri brøyt seg inn i Treholts leilighet. Det gjorde de, faktisk og ugjendrivelig. Jeg tror ikke noen slik beklagelse kommer på bordet, og jeg tror heller ikke Hansen og Solemsjø kommer til å gå til sak. Hvorfor?

Fordi en slik sak nødvendigvis kommer til å rippe opp i en utrolig mengde grums omkring politiets utvilsomt ulovlige virksomhet i forbindelse med overvåkinga av ”Foxtrot”. Det tror jeg ikke Janne Kristiansen ser fram til med glede. Men om … Om, hun skulle la slike hensyn fare – kanskje fordi hun har et slikt intenst behov for å ta hevn? Ja. Da ligger Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland syltynt an.

Neste uke skal EOS-utvalget – Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene – avgi sin rapport som blant annet skal omhandle norsk presses krav om tilgang til lydbåndopptakene fra rettssaken i 1984. (Kanskje ikke alt går i riktig rekkefølge her?)

Siste punktum satt? Det ikke forbudt å drømme.


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.