Arild Rønsen

Kjetil Rekdal kommer alltid tilbake?

«Alle lag jeg trener, blir bedre … Kontinuerlig har jeg brutt barrierer, og det har jeg tenkt å fortsette med.»

Folk som kjenner ham, vil trekke på smilebåndet. Sjøl har jeg opplevd å høre ham fortelle at han visstnok skal ha hatt en personlig rekord i stille høyde på bortimot 1.70. Var det som ti- eller tolvåring? Jeg husker ikke helt. Men det er sånn Reka er. Ei morsom historie fra barndommen går sånn, etter at han innrømmer at penga han tjente på å samle flasker gikk til hva som en gang i tida het kronespill:

«Ifølge brødrene mine skal jeg et par ganger ha spilt opp hele feriebudsjettet, sjøl kan jeg ikke huske å ha gått i tap en eneste gang.» Nei, selvfølgelig ikke. Han er likeledes «bombesikker» på at Molde hadde tatt gull i 1995 om han hadde blitt værende: «… i kampen om seriegullet er jeg sikker på at min rutine og vinnervilje ville blitt avgjørende.»


VALLHALL, 2003: Plassen er sikra!

Langt på vei har han rett. Han tok over Vålerenga som konkursbo, i Adecco, for å drive laget til cup-og seriegull i løpet av fem år. Under hans ledelse har Aalesund blitt norgesmester i fotball to ganger. Umulig å argumentere mot.

Samtidig tar han feil. Vålerenga lå ikke akkurat an til å bli seriemestere den sesongen han forsvant, og Aalesunds 11. plass i år kan neppe ses på som resultat av at treneren «kontinuerlig har brutt barrierer».

Så vil en hovedtrener alltid hevde at ikke å leve opp til forventingene har sine årsaker; f.eks. er det ikke mye som tyder på at Rekdal i sin siste sesong som AaFK-trener fikk tilgang til de ressursene enhver trener åpenbart ville trengt. Men sånn ser det ikke ut i historiebøkene. Der står bare fasiten – og svært lite her i livet er så ugjendrivelig som resultatet av én fotballkamp, eller plasseringa på tabellen ved sesongslutt.

Rekdals biografi er ført i pennen av sambygdingen Olav Østrem – til daglig musikkredaktør i Klassekampen – og spåkføringa kler fortellinga. Her handler det om «bana», «husa», og at farmor ikke var full så fornøyd hver gang «plena ble trampa ned». (Det faktum at han her og der får skrive at det ikke var «vits i å bli skadet», eller at «jeg fikk viljen min», får vi sette på korrekturavdelingas konto.)

Han beskriver seg sjøl som «en ensom ulv som ikke gadd å følge flokken», nettopp slik han ble opplært av faren sin. Kjetil Rekdal har alltid villet være best, og har aldri lagt skjul på det. Og fansen har elska det. I lille Rekdal, i Molde, i Vålerenga, i Mellom-Europa, og i Aalesund – og ikke minst på landslaget.


I: Sjef på landslaget, 1998.

Straffa i Marseille sier han lite om, utover at han var helt sikker på å score. (Han hadde til og med «sett» avslutninga på matchen mens han satt på dass, og fortalt det til romkamerat Ole Gunnar Solskjær!) Men husk at han var vårt midtbaneanker i denne kvalifiseringa til USA-VM i 1994, da vi vant ei gruppe med (San Marino), Nederland, England, Polen og Tyrkia!

Han forteller om hvordan Molde FK forsøkte å lure ham på 200.000 kroner, og om forsøk på å få ham til å delta i kampfiksing i Belgia. Han er flink til å dele ut kompliment, men er også hard i sin kritikk av helt nære samarbeidspartnere. Forberedelsene til VM i ’94 karakteriser han som «galskap»: «Forberedelsene våre var i praksis en katastrofal nedbrytningsprosess – det var amatørene på tur.»

Disposisjonene under Frankrike-VM fire år seinere gir han også det glatte lag: «Galskap … Det burde ikke være mulig.» Det gjenstår å se hvordan NFF reagerer, i møte med en mann som har eksplisitte ambisjoner om sjøl å overta landslaget.

Rekdals favoritt midtbanefemmer fra 90-tallet ser sånn ut: Petter Rudi, Mini («i mangel av noen andre»), Myggen, Bohinen (eller Solbakken) – og «i Rekdal-rolla bør selvfølgelig Rekdal sjøl spille … Å sende utpå ei sånn midtbane er det jeg vil kalle coaching i verdensklasse!»

Han streifer innom noen barnslige episoder om gutta på tur vi gjerne kunne vært foruten, men skildringa av reaksjonen etter Mexico-kampen, da han gjorde Norges mål, uten å greie å feire. Kona hadde nettopp abortert. Glimrende fortalt, rett og slett!

Det går fram at Rekdal virkelig kan dette med å stelle med lam … Han er skikkelig bonde, og stiller mer enn gjerne opp i reklamekampanjer for Norges Bondelag! Ikke rart han er ihuga nei-mann i EU-spørsmålet!

Til å ha vunnet cupgull to ganger med Aalesund, skriver han merkelig lite om oppholdet i klubben (men det er sikkert lettere å skrive om tida under andre arbeidsgivere, enn den han jo må ha hatt mens boka ble skrevet). Når dette er sagt, legger han ikke akkurat skjul på hva som er klubben i hans hjerte:

«Det finnes ikke noe bedre lag i Norge å spille for enn Vålerenga, og man trenger egentlig ikke mer inspirasjon enn Klanens trofaste entusiasme.» Slik situasjonen er per medio desember 2012, høres det unektelig ut som en jobbsøknad. De levende skildringene av den legendariske kvalik-kampen mot Sandefjord i Vallhall og omstendighetene rundt seriegullet som ble sikra i Skien underbygger et slikt syn på saken.

«Mitt liv som I» er underholdende lesning for alle som er interessert i livet til en av norsk fotballs absolutte lederskikkelser gjennom to tiår, og vel så det. Men aller mest vil den glede supporterne til Vålerenga og Drillos. For denne gjengen er boka et soleklart must.

KJETIL REKDAL
«Mitt liv som I"
Fortalt til Olav Østrem
Aschehoug


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.