Brand new flower power
Kunsten er å stjele som ravner. Men det lukter særdeles friskt av det nye 60-tallet!
Brødrene Sam France og Jonathan Rado starta band sammen i 2005. De hadde vokst opp i utkanten av Los Angeles, og var begge 15 år gamle. Noen år skilte de lag, men i fjor kom de sammen for å gjøre «Take the Kids off Broadway». Det lukta Rolling Stones lang vei – uten at du egentlig kjente eimen av The Glimmer Twins. Det bare hørtes sånn ut likevel, og plutselig låt de enda mer som David Bowie. Brødrene brothers tok bare alle de gamle idéene, og snudde dem rundt på et vis som låt … ganske så nytt, likevel.
De behersker hundre instrumenter, begge to. Således kan de like gjerne låte som bass & piano/gitar, og som streit rockeband. Når de føler for det, køler de på med en haug strykere. Midt i debuten leverer de en låt som rett og slett er en mix av Paul McCartney i «This Never Happend Before» og Mick Jagger i «Get Off of My Cloud».
Men så kommer poenget: De gjør det på et vis som fører til at du glemmer de åpenbare referansene nærmest før du har oppdaga dem! Det skjer nemlig nesten aldri, at Foxygen repeterer et vers eller et refreng.
På sitt nye album tar de sine idéer uti det ekstreme. I «No Destruction» låter vokalen som Bob Dylan, mens refrenget er som sampla fra Stones’ «Sweet Virginia». Plutselig er vi i Beach Boys’ San Francisco, og like uforvarende befinner vi oss i det nasale vokallandskapet til Ray Davis i The Kinks. Liksom hele greia åpner med noe som like gjerne kunne vært en låt The Beatles fant på mellom «All You Need is Love» og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»!
«On Blue Mountain» tar av som John Lennons «Jealous Guy», gjør en sving innom «Under My Thumb» (Rolling Stones), nikker gjenkjennende hei til «Suspicious Minds» (Elvis Presley) - før de lander i faden til «She’s So Heavy» (The Beatles)! Der de for øvrig også landa i første kutt, hvor de melodimessig tømrer sammen «The Long And Winding Road» og «Baby Your a Rich Man»!
Legg gjerne til at vokalen tidvis til forveksling minner om Karl Wallinger, han som spilte og sang sammen med Mike Scott i 80-tallets antageligvis beste band, The Waterboys – og som seinere danna World Party, bandet som har originalen til Robbie Williams’ megahit «She’s the One».
Bak mixepulten sitter Richard Swift, kjent fra det overmåte superbe indiepop/rock-orkesteret The Shins! Rart det blir bra?!
Om du nå syns dette ligner mistenkelig på søknad til VM i namedropping for plateanmeldelser, så er du på rett spor. Det er meninga! For her er alle de musikalske referansene plassert helt i toppen av kransekaka!
FOXYGEN
Take the Kids Off Broadway (22012)
We Are the 21st Century Ambassadors of Peace and Magic (2013)
Jagjaguwar/Tuba
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
