Roen har senka seg - og takk for det
Ubetalelig vakkert. Og i akkurat i den anledning har jeg et par spørsmål.
Spørsmålene kommer i anledning den kollektive omfavnelsen av albumet. Anmeldere flest - nesten alle har likt Nick Cave bestandig – har som regel gitt ham sin hyllest for støyende, ukommersiell rock. Grinderman, The Birthday Party, og mesteparten av jobben med The Bad Seeds … det har vært mye bråk med Nick Cave!
Men nå liker alle støyrockerne ham fortsatt, til tross for at han leverer ei plate så myk i soundet at Phil Collins ville lurt på om det gikk an å bli mindre rock. Jeg tenker mitt, men la nå det ligge. «Push the Sky Away» er et aldeles strålende album.
Det handler, som vanlig, ikke om så mange akkorder. Enda færre enn Leonard Cohen, men stadig nærmere i det musikalske uttrykket. Ikke fullt så refreng-orientert, men likevel. Ingenting på denne plata er mer rocka enn at det uten videre kunne sklidd inn på et Cohen-album. Og «Mermaids» burde vel egentlig vært signert Cohen?
Så da er vel også Nick Cave our man? Også for folket? Ja – og det er ikke av helt ny dato. Han skreiv og framførte tross alt en av 90-tallets største hits sammen med popdronninga Kylie Minogue.
Vi får se hvor lenge Nick Cave greier å holde på sine trofaste gjennom 30 år. For nå går han rett hjem hos en som har for vane å digge Mark Knopfler.
NICK CAVE & THE BAD SEEDS
Push the Sky Away
Mute/Playground
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
