Det er David Bowie som synger - endelig
Som 66-åring trer David Bowie inn i den aller supreste oldermannsligaen.
Det er to måneder siden vi fikk forsmaken, og det er heldigvis ikke uten grunn at det er mer trøkk over lanseringa av et nytt Bowie-album enn hva som var vanlig for 10-12 år siden. Om PR-apparatet hans funker? Wow … Forsida av Rolling Stone allerede - og mer kommer. Du kan bare vende deg til å se pressebildene av ham i de fleste publikasjoner du måtte finne på å bla opp i.
Men du behøver egentlig ikke kaste bort mye penger på annet lesestoff, for det vesentlige om «The Next Day» skal du enkelt og greit få her og nå.
Det mest vesentlige, for undertegnede og for mange Bowie-venner jeg kjenner, er lyden av David Bowie. Sånn sett, har jeg samme forhold til ham som jeg har til Peter Gabriel. David Bowie har alltid vært en strålende vokalist, og spiller denne gang ut hele sitt register.
Med Freddie Mercury borte fra scenen; fins en kraftigere røst i internasjonal popmusikk? Teatralsk, som i «Heat», rein glampop som i «Valentine’s Day» - som ikke handler om å gi bort blomster til kjæresten, men om en fyr som er i ferd med å begå en skolemassakre!
Han smeller til allerede i tittelkuttet, som ligger først på albumet. Spisse gitarer (Earl Slick og Gerry Leonard) som fra det tidlige 80-tall; helt «Scary Monsters»! Selve låta er ikke i nærheten så fin, men du skjønner hvordan stemninga er?
I «Dirty Boys» legger han – det vil si hans livslange produsent Tony Visconti - i kjent stil på saksofoner i det aller dypeste toneleiet. Gitarene er midt mellom ustemt og disharmonisk behandla. Slik tar de oss inn i albumets andre singel, «The Stars (Are Out Tonight)». Den er intet høydepunkt, så ikke la deg skremme av late radio-DJ’s.
Men så kommer vi til «Love is Lost» - og da snakker vi! Tunge bassrytmer, digitalt kirkeorgel – men først og fremst et driv som neppe kunne tilskrives andre enn herrene Bowie & Visconti.
«If You Can See Me» er rytmisk sett over i triphop’en han stelte med på slutten av 90-tallet. Men det er mystisk! Dramatisk! Rein dommedag! Og hvordan skal vi tolke «I’d Rather be High», som låter som soundtrack fra Zoo Station?
Jeg tror jeg stopper der. Du går ikke hjem fra jobben eller universitetet i dag uten å ha skaffa deg denne plata.
DAVID BOWIE
The Next Day
Columbia/Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
