BigBang klatrer, og klatrer
På grunn av noen feler, sier noen «folkemusikk». Mest er det likevel rock. For å være presis: Pop/rock.
Det ligner innledningsvis litt på et stille og fredelig Led Zeppelin. Men mest av alt ligner det på Paul McCartney. Det er litt rart, dette.
»Lazy Eye» – i tillegg til selve tittelsporet - er Macca opp ad dage, nesten litt «søtere» enn hva den mest fantastiske fra Liverpool sjøl ville foretrukket. Dette er en av de fineste låtene jeg har hørt siden jeg sist gang hørte Eels. Og det sier jo som du skjønner ikke så reint lite.
Er det folkemusikk her, som alle har skrevet om? Ja, det er det – representert ved Sinikka Langeland og Erik Sollid (Valkyrien Allstars). Her er til og med jazz! Tenorsax! Omtrent som i et nytt album fra Jan Garbarek. Men det er Trygve Seim som spiller. Det låter praktfullt. Og dette er det viktige: Det låter egentlig bare helt BigBang.
Avsluttende «Song» er forresten en sang som går utenom både Neil Young og Paul MacCartney og alle de andre stiene som leder til eller fra det seine 60- og tidlige 70-tall. Vidunderlig.
Dette er BigBangs 10. album, og det er høyst veloverveid når jeg velger en utslitt floskel: Innertier.
BIGBANG
The Oslo Bowl
Warner Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
