Mye bedre enn sitt rykte, baby!
Kan Justin Bieber overleve som artist, også etter at småjentene har forlatt manesjen?
Justin Bieber-hysteriet handler bare i minimal grad om musikken, men betyr dette at musikken er dårlig? Jeg har tatt meg tid til å høre alt han har gitt ut, og faktum er at ryktene om hvor dårlig denne musikken er – ja, sterkt overdrevet.
Han benytter seg delvis av de samme låtskriverne (samtidig som han deltar i låtskrivinga sjøl), og framstår som fjortisenes felles multiplum av Westlife, Boyzone, *NSYNC, NKOTB, Backstreet Boys, Take That og Rihanna.
I den foreløpig beskjedne katalogen fins noen små pop-perler – som «As Long as You Love Me», «All Around the World», «Believe», og først og fremst «U Smile» - som like gjerne kunne vært skrevet og framført av Elton John. Så er det mye fyllstoff innimellom? Ja, men ikke mer enn hva som fins på de aller fleste popalbum.
Foruten ei anstendig juleplate, har Bieber i løpet av fire år levert en EP og fire album. Det vil si; det første albumet var en utvida utgave av debut-EP’en, mens begge de to fullengderne også har kommet i (nesten) akustiske versjoner. Poenget er at alt er gjort på anstendig vis. Ikke en eneste fan som likte «My World 2.0» og «Believe» vil bli skuffa over de akustiske utgavene. Smi mens jernet er varmt? Det er lov i popmusikken.
Likevel – så langt handler Justin Bieber først og fremst om å tilfredsstille The Beliebers. Sammenlikninga med The Beatles blir helt feil. Jentene hylte nok på John & Paul også, men det som står igjen etter Lennon/McCartney er musikken, ikke hysteriet. Foreløpig er det omvendt med Justin Bieber.
Men kan han bli til noe stort, også som voksen artist? Noen trekker fram Michael Jackson og Stevie Wonder, som jo korrekt nok starta som barnestjerner. Forskjellen er at de i all hovedsak – i forhold til Justin Bieber – allerede som barn hadde et voksent publikum. Det var et kresent voksenpublikum som hørte på artister som ga ut på Tamla Motown!
Men altså – kan han bli til noe, også etter at fjortisene har hylt fra seg? Den som kunne spå, sier jeg. Ingen hører på Boyzone eller Take That i dag, men det ble noe av både Ronan Keating og Robbie Williams.
Jeg gir Justin Bieber en sjans – samtidig som jeg unner småjentene i Telenor Arena all ekstasen. Dette er en once in a lifetime-happening, og så avgjort en begivenhet verdt å skulke skolen for.
Snart kommer morgendagen, da plakatene er nede av veggene og putevaret er bytta ut med noe mer anonymt. Men er musikken glemt når jentene har blitt 40? Ja. Den kommer helt sikker til å bli tatt fram på 25-årsjubileet for 2013-kullet på ungdomsskolen, men i all hovedsak vil den være glemt.
Men dette betyr altså ikke at jeg avskriver Justin Bieber også som suksessfull voksenartist. For talentet hans er ubestridelig. Og husk at han passerte det første hindret med glans – stemmeskiftet. Det kan være et omen.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
