Det er godt å leve! Å finnes til! Tross alt!
Da Leif GW Persson alias Ulf Lundell – de ser helt like ut! - erobra toppen av Oslo!
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å komme etter Ulf Lundell på en live-scene. Det er derfor jeg begynner der – fordi Åge Aleksandersen er mannen som kan bevise det umulige. Fordi han har så mye til felles med sin svenske åndsfrende? Mulig.
Jeg har som kjent intet imot underholdning for underholdningas skyld. Men det gjør heller ingenting, at noen har noe mer på hjertet.
Sambandet må per i dag være landets tighteste band. Her ligger mystisk nok en fare; det er mulig å bli for samspilt, om du forstår. Sånn at det er umulig å gjøre en «feil». Jeg syns heller ikke den utagerende gitar-hero-holdninga til sologitarist Skjalg Raaen kler bandet. Åge Aleksandersen & Sambandet er faktisk ikke noe ungdommelig rockeband der gitaristen flyr rundt med en Explorer som en annen Slash. Men Raaen spiller fint! Og dét er det viktigste!
Jeg har vel strengt tatt for lengst sagt hva jeg mener om dette bandet i i moderne tider. Men nettopp derfor tåler det å gjentas. Da mange trodde at Åge Aleksandersen skulle bli gammel og grå – yesterday’s news – da har han tatt grep, og blitt sjef for et band som aldri har vært bedre.
De har en unik låtkatalog å velge og vrake i, og det fins noen signaturlåter. Jeg velger meg «Lys og varme», «Dains med dæ», men kanskje først og fremst «Dekksgutten». Og det er her Ulf Lundell kommer inn i bildet. Åge Aleksandersen og Ulf Lundell skriver grunnleggende sett om det samme, og de er opptatt av det samme. Det kan høres litt høytidelig ut, men det handler faktisk om noe så nært og godt som samhold. Om at folket bygger landet, og at det faktisk ikke er andre enn folket som kan bygge landet. Som Åge sier det:
“Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli noe stort.”
Just precis! Tenk om alle kapteiner kunne tenke så glupt som kaptein Aleksandersen!
Ulf Lundell kommer på scenen litt før tida, ikledd noe som gjør ham til medlem av grunge-ligaen. Makan til dårlig shorts! Mora mi ville sagt noe sånt som at «kan ikke noen i hvert fall legge den opp»? Men sånn vil han framstå; han har rett og slett bare klipt i stykker et par militærlignende langbukser. Fett nok, for meg.
Han tar av med «Är vi lyckliga nu». Om vi er! Vi kan faktisk ikke bli lykkeligere! Lycklig! Lycklig! Vi får ikke akkurat den, men han gir oss «Hon gör mig galen», med Janne Bark på mandolin. Og skimter jeg tårene renne hos flere enn meg sjøl, når han tryller fram en eventyrlig versjon av «Evangeline»?
Han er rent förbannad, gamle mannen – på det som er i ferd med å skje med hjemlandet hans. Folkhemmet – som er i ferd med å slites i tu. Han kan ikke fordra sjefen for forjævligseringa, statsminister Rheinfeldt. Men blir rock’n’roll noen gang bedre enn «Omaha»? Nix!
Han havna i klinsj med Fittstim-feministene for noen år siden, da han i et øyeblikk som må ha vært en slags sjokktilstand antyda at disse jentene mente hva de mente «fordi det var lenge siden de hadde fått seg noe». Det meste kan tilgis, og hun som står ved siden av meg – en framtredende radikal feminist – sier det sånn, her og nå, på Grefsenkollen:
- Han er tagbar! Uansett hva kvinnegruppa Ottar sier! Skriv det!
Vi får «Förlorad värld», og jeg tror mange tenker som så – at «det är så undligt, så undligt, min vän», at vi skal få det privilegium å oppleve en konsert som denne. I kveld er han også i allsanghumør. Gjett om han er! «Öppen väg! Öppen bil»! Jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om at «Oh la la jag vill ha dig» krydres med innslag av reggae og disco, og jeg er helt sikker på at Ulf Lundell ikke er verdens beste på munnspill. Men jeg veit at dåner til tonene av «Hey, hey hey – jag vill gå hem med dig»!
Han benytter seg – kanskje i overkant ofte? – av trikset fra «Twist and Shout», da man kan bygge opp stemninga på én akkord i det uendelige. But who cares? Det funker. Ulf Lundell får sitt publikum til å føle det på kroppen. Det är godt att leva! Godt att finns til! Trots alt!
Har Lundell en signaturlåt? Framfor «Kär och galen» og «Öppna landskap» - som han velger å droppe denne kvelden - vil jeg holde fram «Chans». Dette er svenskeversjonen av «Dekksgutten», skrevet et drøyt tiår i forkant:
Men nere i city står en hund och gråter
Gå ner dit om du kan
och ge'n en hjälpande hand
Nån har glömt honom där
han är övergiven
och det står ingenting på hans
hundhalsband
Du kan kalla'n vad du vill
men jag tror att den hunden heter Chans
Skynda dej ner nu
Du måste ändå snart någon annanstans
Over Oslo helt oppe på toppen av Grefsenkollen har blitt en tvers gjennom fantastisk festivalarena, og for min del kan de like gjerne booke lørdagen neste sommer. Åge Aleksandersen & Sambandet + Ulf Lundell. Jeg kommer!
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
