Uforløst, Olava
På sitt tredje album sliter Ingrid Olava stadig vekk med å finne en klar retning.
Hun forbindes med Utøya og Regnskogfondet (alle inntektene fra hennes versjon av Jokkes «Her kommer vinter’n» gikk til fondet), men hun er ikke mer av en ekstremist enn at hun takka ja til Statoils millionstipend.
Ingrid Olava har blitt kjent for å være «annerledes», men har hun ikke strengt tatt gjennomgående lagd ganske streit popmusikk? De som stadig venter på det musikalsk opposisjonelle, må nødvendigvis bli skuffa i møte med årets album. «Summer House» er veldig konvensjonell, vanlig pop. Ikke i retning r&b - for all del! - men tradisjonelt, i familie med Kate Bush.
Mesteparten av låtmaterialet er lavmælt - og når hun legger tilstrekkelig ekko på, går tankene faktisk til Enya. Synthene hun tar i bruk er også av det milde slaget – gjerne lyden av marimba. Dette betyr ikke at hun ikke kan ta i så det holder. «Clap Hands» river og røsker, både musikalsk og tekstlig.
Bare ett sted klaffer alt. Sangen heter «Fire And Snow», en midtempo tungvekter av en poplåt. Usedvanlig vakker er også «Dark-Eyed December», som nærmest har et litt opphøyd musikalpreg over seg. Og nå: Bare vokal og akustisk piano. Men så blir jeg stående å undre meg over den helt klart malplasserte «The Girl Who Got Away».
Absolutt godkjent, men jeg sitter fortsatt med en følelse av at Ingrid Olava har mer å gå på i albumsammenheng.
INGRID OLAVA
Summer House
Daring Viola/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
