Roll on Bob
Dylan før og etter – og klart best i andre akt.
The Never Ending Tour er inne i sin 27. årgang, og det er ikke så enkelt – kanskje heller ikke så fruktbart – å måle den ene konserten, den ene årgangen, mot den andre. Det han leverte etter pause i Spektrum i går, må uansett betegnes som noe av det beste han har gjort på svært, svært lenge.
Han åpner med «Things Have Changed», men det første man legger merke til er dessverre et merkelig ustemt band. De spiller ikke surt, men det stemmer ikke. Selv i de enkleste blueslåtene skødder en eller flere av musikerne i akkordskiftene.
Dylan som sanger, og bare det. Fremst på scenen, stående bak mikrofonen. Han er ikke akkurat noen Mick Jagger, men hans mystiske kniks i knærne er i det minste sjarmerende. Han gjør «She Belongs to Me» i denne posituren, før han setter seg på pianokrakken til tonene av «Beyond Here Lies Nothing». Gitaren har han lagt igjen på hotellet. Like greit, med Charlie Sexton i bandet.
Sammenligna med hans mest utagerende boogie-periode, framføres alle låtene neddempa – til og med «Pay in Blood». Bandet har stadig vekk ikke funnet tonen, men er ting i ferd med å bedre seg med «Duquesne Whistle»? Ikke helt, selv om «What Good Am I» rett og slett kommer i en lysende utgave. For i «Tangled Up in Blue» går alt galt; han radbrekker en av sine fineste sanger til det ugjenkjennelige og miserable.
Dermed tar Bob Dylan pause! – We’ll be right back … Og gjett om han kommer tilbake! Det høres ut som «Mannish Boy/Hoochie Coochie Man», men det er «Early Roman Kings». «Simple Twist of Fate» og «Summer Days» innevarsler en storstilt andreavdeling, mens «Forgetful Heart» blir full andakt. Kveldens ubestridte høydepunkt, i kompaniskap med «Scarlet Town».
Et lite PS vedrørende det reint vokale: Han reiser uten kor. Ikke bare mangler damene; heller ingen av musikerne hans har mikrofon.
Mye nytt? Ja, og det kjennes helt riktig. Vi behøver ikke lenger ekstranumrene «All Along the Watchtower» i uinspirert utgave, heller ikke «Blowin’ in the Wind». Kunne han ikke heller gitt oss «It Ain't Me Babe» og «Roll on John»?
Men det er Bob Dylan som bestemmer. Og takk for det.
Bob Dylan
Oslo Spektrum
10. oktober, 2013
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
