Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Heia Vål’enga! I 100 år!

Du har kanskje sett «Neste kamp» på Oslo Nye Teater? Her har du historien mellom to permer.

Hvordan vektlegger man de forskjellige aktivitetene i ei bok om Vålerenga i 100 år? Uten å ha telt antall sider, vil jeg tippe innholdet fordeler seg omtrent slik: 85 prosent om fotball (A-laget), 10 prosent ishockey (A-laget) – og de resterende fem prosentene på hva forfatteren sjøl benevner som «røkla»; all satsing på kvinneidrett + basket + ski + orienteringer + håndball + innebandy + amerikansk fotball + aldersbestemt idrett.

Dette er ingen svakhet ved boka. Det reflekterer bare sannheten. For de som ikke er spesielt interesserte – for det meste de som sjøl er aktive i klubbens breddeidrett – er Vålerenga synonymt med fotball og ishockey. Mange av hockeytilhengerne vil nok mene at deres idrett er stemoderlig behandlinga; det er tross alt på isen klubben har feira de største triumfene. Men prioriteringa er forståelig. Spør hvem som helst på gata hva de forbinder med Vålerenga, så vil svaret være fotballaget.

De beste anekdotene er også knytta til fotballen. Finn Olstad boltrer seg ikke i gamle og gode historier, men de aller beste får plass – mange selvfølgelig knytta til Bruno og Henger’n. Visste du forresten at Vålerenga Ishockey en gang på 90-tallet lekte med tanken på å skifte navn til Vålerenga Playboys? De ville ut i Europa, og skulle sponses av Sten Ture Jensen – mannen som ga ut Lek og Cocktail, og som nå ville gi ut Playboy på norsk!

Det er vel like greit tanken forble på idéplanet, liksom det er greit at det fort ble slutt på sirkusdirektør Tom A. Schankes stunt med Go-Go Girls på Bislet. Det er liksom måte på hvordan man behandler kvinner, også i en mannsbastion som Vålerenga.

Boka er en vekker for alle som mener at «alt var så meget bedre før i tiden», da det var «fullt på Bislet til hver kamp». Så var ikke tilfelle. Det var riktig nok 10.000 på en kamp Vålerenga spilte mot Sarpsborg i 3. divisjon i 1974, men i 1986 var gjennomsnittlig tilskuertall – du leser riktig – 3000! To år tidligere, sesongen da klubben tok sitt tredje seriemesterskap på fire år, lå snittet på 5500.

VIDAR DAVIDSEN: Ufortjent "glemt"?

Det er i det hele tatt noe uforklarlig over denne epoken, den avgjort mestvinnende i klubbens fotballhistorie. Cup-gull i 1980, seriemesterskap i 1981, ’83 og ’84, cup-finaletap i 1983 og 1985. Det må kunne kalles en gullalder! Men publikum ble altså færre og færre - fordi Gunder Bengtssons spillestil ikke var «underholdende»? Vel, i 1984 ble Vålerenga seriemester med protokollført målforskjell 40-14. Forstå det den som kan.

Jeg har mistanke om at det ligger «politikk» i det faktum at disse fem åra er sørgelig «glemt», og at det handler om Vidar Davidsen. Sammen med Tippen, Leif Eriksen, Henger’n & Bruno, og Kjetil Rekdal er det jo han som aspirerer til å komme på sokkel. Vidar Davidsen ble seriemester alle de tre gangene på 80-tallet, tok bronse i 1985, og vant cup-gull i 1980 – samtidig som han i 1997 ble norgesmester som trener!

Finn Olstad går kronologisk til verks, og første del, som omhandler bydelen like mye som klubben, er fornøyelig lesning. Har du sett «Neste kamp» på teateret, er du på sporet – men her er mer økonomi enn sprit. Vålerenga – både fotball og ishockey – har i sannhet stått på kanten av stupet mer enn en gang. Og historiene om signaturer på pølsepapir og til dels omfattende svart betaling er ikke jug.

Finn Olstad har skrevet en meget lesverdig bok i jubileumsåret, og du behøver ikke være historieinteressert som sådan for å ha utbytte. Her er det bare å heise en gammel god parole i arbeiderklassen: Les og lær!

FINN OLSTAD
Heia Vål’enga!
Aschehoug

---

|