Lou Reed (1942-2013)
En legende, som så visst ikke var lytefri. Nå er han borte.
Legender skal huskes for det beste de har gjort, men i Lou Reeds tilfelle er det på sin plass å si det som det er: Han presterte mye som ligger mellom søppel og det middelmådige. Men toppene skinner!
Det første som slår en i møte med hans voldsomme katalog, er variasjonen i produksjonen. Han blir omtalt som både punkens og støyrockens gudfar. Det siste er muligens korrekt, mens punkeren Lou Reed er noe fjernere å få øye på. Helt sikkert er det at hele den tradisjonen som kan knyttes til skranglete og støyende band som The Pixies har mye å takke Lou Reed for.
Samtidig lagde han de vakreste popsanger, der høydepunktet heter «Perfect Day» - en perfekt poplåt. Den låter glimrende i originalutgave fra 1972, men ble også grunnlaget for et av de mest vellykkede veldedighetsprosjekt da den utkom i 1997 med et fantastisk kobbel av vokalister – Bono, Elton John, Skye Edwards, Emmylou Harris, Shane MacGoan, Tammy Wynette, David Bowie, Tom Jones … og opphavsmannen.
Toppen av hans karriere som komponist nådde han sammen med tidligere bandkamerat i Velvet Undergrond, John Cale, da de i 1990 ga ut «Songs for Drella» - en hyllest til Andy Warhol. Spesielt er «Style it Takes» tåredryppende vakker.
Mye tyder på at han døde av komplikasjoner etter en levertransplantasjon, og det kunne umulig komme overraskende på noen at han måtte bytte lever. Han befinner seg nok på den toppen, også – over merkelig lange liv i rock’n’roll-historia – sammen med Iggy Pop og Keith Richards.
Han hadde rykte på seg for å være en særing, mens de som sto ham nær karakteriserte ham som et varmt og omtenksomt menneske. Jeg intervjua ham en gang, på et hotellrom i Stockholm, i forbindelse med utgivelsen av det virkelig flotte albumet «New York» i 1989. Det vil være en overdrivelse å si at han var energisk opptatt av å besvare mine spørsmål, men han var heller ikke uhøflig på noe vis.
Grunnleggende sett, tror jeg han mente journalister var noe herk – snyltere som levde på andres verk. Da var han mye mer interessert i kunst og kunstnere, folk som skapte noe genuint. Gjerne popart. Så mente han da også at han gjennom sin musikalske katalog hadde forsøkt å synge og spille seg gjennom «A Great American Novel».
En stor kunstner er borte - en mann som for øvrig må ha satt uoffisiell norgesrekord i kontroversiell lyrikk i Nitimen. For der hører virkelig ikke «Walk on the Wild Side» hjemme.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
