Arild Rønsen

Høye og mørke rock-skribenter

Hvor fast grep har plateindustrien på «sine» anmeldere?

Det vakte oppsikt mot slutten av forrige uke, da Universal Music inviterte noen utvalgte musikkjournalister til forhåndslytt på det etterlengtede albumet fra Arcade Fire. Det skulle nemlig skrives kontrakt før man kom innafor dørene.

Det var ille at plateselskapet i kontrakten omtalte journalistenes virke i termer som «your work for us» - hallo? – vi har da aldri vært ansatt verken i Universal eller i Arcade Fire? Men utover det - var det så mye å lage sånt bråk for? Det er selvfølgelig barnslig å kreve at man ikke skal fortelle noen at man faktisk har hørt skiva (?!), men et krav om at man legger igjen mobiltelefonen utafor lyttestudio er vel en helt grei sak?

For folk som ikke har jobba som musikkjournalist, kan det hele virke svært fremmed – og stadig nye generasjoner musikkjournalister tror det er de som «oppdager» problemet, og dermed gjør seg høye og mørke. «Kom ikke her og krenk min integritet! Ingen skal legge bånd på hva jeg skal mene!»

Saken er at denne problematikken er omtrent like gammel som musikkindustrien. Det har alltid vært gjort forsøk på å bestikke journalistene – en yrkesgruppe som i selskapenes PR-avdelinger gjerne blir oppfatta som PR-avdelingenes forlengede arm. Akkurat som i bok- og filmbransjen. Finn Sjue drøfter dette i sitt essay Journalistikkens uutholdelige letthet. Altså – er det egentlig «journalistikk», når 10 utvalgte journalister inviteres til et felles interjvu idet Mick Jagger gir ut solo-album, med beskjed om «no questions about Rolling Stones, this is a press conference about his solo career»?


U2: Eksklusivt for få utvalgte i 1987.

Blir vi utnytta? Selvfølgelig blir vi det. Og det er ikke til å legge skjul på at det innimellom føles gromt å være blant de «utvalgte». Jeg husker enda den utrolige følelsen av å være en av de fem første i landet som hørte U2s «The Joshua Tree». Det råda euforiske tilstander oppe i kontorene til Sonet, der platemogul Terje Engen hadde laina opp med snitter og øl. (Musikalsk sett var det da også all grunn til å være begeistra, men det er et helt annet tema.)

Der jeg har stryt – i PULS og på disse sidene – har linja alltid vært å aldri anmelde ei plate før den også er tilgjengelig for publikum. Mine lesere skal ha rett til å kikke meg i korta. I VG og Dagbladet gjorde man det i mange år til en sport «å bryte sperrefristen». En tåpelig idrett, selvfølgelig – delvis av årsaker jeg allerede har redegjort for. Men også fordi det for en ansatt i de største tabloidene - eventuelt en tungvekter i fagpressen; det som en gang het Nye Takter & Beat & Puls – var omtrent like vanskelig å få et forhåndseksemplar av Nirvana som å kjøpe billett til Skeid-Frigg på Voldsløkka.

Intet nytt under solen, med andre ord. Men «forhåndslytt» tar nye former med den nye teknologien – og på sett og vis går det framover. Når David Bowie i dag gjør sine bonuskutt til The Next Day tilgjengelig eksklusivt for Aftenpostens lesere, er det strengt tatt mye mer demokratisk enn at jeg og fire kolleger skulle få den eksklusive tilgangen. Og jeg greier å vente til neste mandag med å anmelde; da er sangene tilgjengelig for oss alle.

Opptil flere plateselskap har videre lagt seg til en rutine om å sende ut anmelder-ex ei uke før albumet foreligger via strømmetjenestene. Et stort framskritt, faktisk – som gir oss mulighet til å høre musikken mange ganger før anmeldelsen publiseres.

Likevel; forskjellsbehandling av mediene – når fem låter ligger eksklusivt på fet.aftenposten.no? Korrekt nok. Men er det mye å bråke om? I praksis har vel Aftenposten bare solgt en annonse til en bedrift som i dette tilfelle ikke har tillatt konkurranse om den samme annonsen. Skjer dét ellers i annonsemarkedet? Dumt spørsmål.

I det hele tatt bør journalister som har problemer med at artistene sjøl velger lanseringsdato kikke litt på sin egen praksis. Uavhengighet og integritet? Hvor mange ølbonger veksler hender mellom PR-avdelingene i plateselskapene og hovedstadens musikkjournalister i løpet av platehøsten?


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.