Nye koster, takk!
Nå må fredsprisen snart ut av Stortingets favn.
Aller først en gratulasjon: Samtalen mellom representanten for årets fredsprisvinner – OPCW – og representanter for vårt parlament, direktesendt på tv, var glimrende. Profesjonelt regissert av NRKs Christian Borch, gjorde både stortingspresident Olemic Thommessen og Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt strålende figur.
For første gang ble samtalen mellom fredsprisvinneren og stortingspresidenten ført i full offentlighet. Dette bør være starten på en mye større loftsrydding i systemet rundt utdelinga av Nobels fredspris. I dag er det slik at vervet som komitémedlem fordeles ut fra partienes styrke i Stortinget. I praksis betyr det at partiene gir vervet som påskjønnelse til avgåtte parlamentarikere. Sånn kan vi ikke lenger ha det.
Jeg har tidligere tatt til orde for at Nobelkomitéen bør settes sammen av eksperter på fred, og ser at jeg i dag får støtte fra Sverige. «Kunne man tenke seg at de som deler ut Nobelprisen i medisin ikke selv var medisinere?» spørres det. Nei, det kunne man nok ikke. Og hvorfor skal det være annerledes med fredsprisen? Intet ondt sagt, i hvert fall ikke i denne sammenheng, om Kaci Kullmann Five – men hva gjør henne spesielt egna til å bestemme hvem som skal få Nobels fredspris?
Intet – hvis man da ikke regner lang fartstid for Høyre på Stortinget som velegna kvalifikasjon. Og det er jo ikke tilfelle. På samme måte ville det vært helt unaturlig å sette sutrekoppen Carl I. Hagen inn i komitéen.
Alfred Nobel ga i sitt testamente Stortinget retten til å administrere tildelinga av fredsprisen, men han sa ingen ting om at komitémedlemmene skulle hentes fra det samme Storting. Og det er virkelig ikke vanskelig å forstå at flere enn kineserne har trøbbel med å se forskjell på Det offisielle Norge og den «uavhengige» Nobelkomitéen. Noe mer offisiøst enn utdelinga av Fredsprisen er jo vanskelig å tenke seg.
De som deler ut prisen, og de som er til stede under utdelinga, er de som i Kina blir kalt Politbyrået. Alle de sentrale delene av den politiske makta i Norge.
Jeg har ikke tenkt å legge meg opp i hvem som inviteres til Rådhuset. Men hvem som blir oppnevnt som medlemmer i komitéen, er det mulig å ha en formening om. La oss få inn fredsaktivistene! Geir Lundestad kan for min del gjerne fortsette som administrator på livstid. Han gjør en solid jobb. Men om han skal ha med seg én nordmann, burde æresmedlemmet i Norges Fredsråd, Fredrik Heffermehl, være det selvskrevne valget.
Deretter burde man se seg om internasjonalt. Sveriges utenriksminister Carl Bildt kunne være et alternativ. U2-vokalisten Bono, likeså. Hva med enka etter Nelson Mandela og Mosambiks president Samora Machel, Mrs. Graca Machel? Hun må da vite et og annet om å skape fred og forsoning? Hva med menneskerettighetsforkjemperen, baptistpresten Jesse Jackson? Eller hva med selveste Desmond Tutu?!
Jeg skjønner at det nåværende regimet nødig gir fra seg sine privilegier; sånn er det vel med alle regimer. Men alle må da også fatte og begripe at den type sammensetning av komitéen jeg foreslår vil gi Nobels fredspris enda tyngre standing i den internasjonale opinionen?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
