Kan krimbøker betraktes som litteratur?
Syns Klassekampens redaksjon det lukter vondt av sin kulturdekning? Er det derfor de ikke vil diskutere den?
For andre gang på noen få uker, er mine innspill angående Klassekampens kulturdekning blitt stoppa i debattredaksjonen. Først da jeg ville diskutere Musikkmagasinet. Etter å ha ligget på vent i to uker, ble nedenstående avvist – fordi det er «hakket for internt»:
«Jeg har akkurat hatt gleden av å lese Gert Nygårdshaugs siste roman «Pergamentet». Derfor kaster jeg meg med interesse over hans innlegg i Klassekampen lørdag – «På sporet av Klassekampen». Sånn er det med alt her i verden; du leser mest om det du i utgangspunktet i hvert fall kan litt om. Den som har tatt seg råd til en ferie på Cuba, leser automatisk mer om Cuba – også lenge etter at ferien er avslutta.
Nygårdshaug diskuterer innholdet i Bokmagasinet, og konkluderer med sterk overvekt av «borgerskapets introverte estetikk». Han har dessverre helt rett. Mange har det nok sånn som meg, at det eneste vi leser i Bokmagasinet er X-ordet. (Dette skal ikke leses hundre prosent i svart/hvitt: Denne uka leste jeg for eksempel med interesse omtalen av Lars Olsens «En bygning slår revner -Socialdemokratiet og det folkelige Danmark» - men det er fordi jeg er interessert i politikk, ikke fordi jeg er interessert i dansk litteratur.)
Gert Nygårdshaug har et åpenbart et poeng når han skriver at deler av den moderne krimlitteraturen også er den litteraturen som er mest «politisk». Jeg er for eksempel snart ferdig med Jan Ove Ekebergs finfine roman «Den barmhjertige terroristen» - om Afghanistankrigen, norsk innenrikspolitikk, PST … Enkelt sagt: Ei bok som går midt inn i hjertet av det Klassekampens lesere til daglig er opptatt av. Men som de altså ikke skal være opptatt av når de leser Bokmagasinet?
Krimlitteraturen - som sjanger; og her snakker vi i sannhet om en mangfoldig sjanger! - er definert ut av Bokmagasinets spalter. (Illustrerende nok nøyaktig slik den blåblå regjeringa trua med å redigere innkjøpsordninga.) Merkelig. Ikke minst sett i lys av at Klassekampen holder seg med Musikkmagasinet, som i all hovedsak prioriterer populærmusikken. Om Musikkmagasinet var redigert etter de samme linjene som Bokmagasinet, burde Ultimafestivalen vært viktigere enn Øyafestivalen. Kent Nagano og Truls Mørk burde vært mye, mye, mye viktigere enn David Bowie, Sonic Youth, Ane Brun og Johnny Cash! Men sånn er det jo ikke.
På filmsida; Klassekampen vier heldigvis stor plass til kassasuksesser som «Dallas Buyers Club». Om Stellan Skarsgård hadde spilt «Coc Rouge» i dag, ville han fått hovedoppslag i anledning premieren – mens boka filmen bygger på ikke ville blitt omtalt! Det samme kan helt sikkert sies om Jon Michelets «Orions belte». Jo Nesbøs romaner forbigås i stillhet; vil det samme skje når forfatteren en dag slipper filmregissørene løs på sine manus? Neppe.
Hvorfor behandles litteratur så forskjellig fra musikk og film i Klassekampen? Hvorfor hersker «borgerskapets introverte estetikk» bare på et område i kulturen?»
Refuseringa av leserinnlegget kommer samme dag som Krimfestivalen arrangeres – uten at arrangementet avstedkommer ett ord i Klassekampen. Så det kan vel sies at jeg muligens har et poeng?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.