Støvete smil og grå hår i skjegget. Feelgood.
Uten publikum stopper musikken, synger Henning Kvitnes. Han fortjener et stort et.
Hvem kan ha skrevet noe sånt som dette?
Du og jeg/Vi er på vei/Og snart finner vi frem…
Forutsigbart, Herr Kvitnes? Ja, det er jo det. Men fortsatt like koselig.
Henning Kvitnes er med åra blitt en av våre mest folkekjære artister. Han treffer et stort og bredt publikum, og hvorfor han ikke har vært med i «Hver gang vi møtes» er for meg en gåte. Han har jo virkelig en haug fine låter å surfe på! Og at han er en rev til å tolke andres låter, det er jo nærmest en verdenskjent sannhet.
Mer pop enn roots med åra? Ja, jeg vil nok si det – uten at røttene på noe vis er røska opp. Han snakker om pyramider i Memphis og om Dolly Partons bro ved Mississippi, der alt begynte å gro; «Rull meg hjem». Elvis. Orgel og fioliner. Rørende vakkert.
Musikalsk er han som Lundell og Springsteen; liker seg best i midtempo. En ballade i ny og ne, nesten ingen skikkelige rockere – mest midt på treet, hva tempo angår. Jeg tipper han sjøl vil si det kommer med alderen. Take it easy. Jeg er ikke så godt utdanna i latinamerikansk dans, men spiller han ikke til og med en slow fox i elegant Dylan-stil?
Henning Kvitnes anno 2014 er feelgood. Og det er faktisk ikke så reint lite, det. Er det rart at selveste Åge Aleksandersen dukker opp underveis? Sammen med Ida Jenshus blir det nærmest gospel.
Henning Kvitnes får ikke én ny fan med denne plata. Men menigheta får alt de måtte ønske seg.
HENNING KVITNES
Jada, vi elsker
Warner Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
