Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Girl power

To innlegg i debatten som handler om kvinnenes stilling i den moderne musikkindustrien.

Klassekampen trykte mandag en kronikk med tittelen «Røsk opp i gubbeveldet!» Det var signert bookingagent Anita Halmøy Wisløff, og handla om påstått diskriminering av kvinner i musikklivet. Jeg svarte med et innlegg i tirsdagsavisa. Her kommer det i sin originale form – altså utvida, fordi aviser jo naturlig nok har sine plassbegrensninger. (Klassekampens strenge praksis med hva de publiserer på internett, hindrer meg dessverre i å linke til Wisløffs kronikk.)

Samtidig får du et innlegg jeg skrev til Klassekampen i dag morges, men som ikke kommer på trykk – fordi det handler om samme tema. Det er helt korrekt, men samtidig helt feil – fordi det siste jeg skriver er reaksjoner på debattmøtet Klassekampen avholdt på Kulturhuset tirsdag ettermiddag.

OK – here we go.

Om jeg skulle velge meg ett debattema jeg er dritt lei, ville det bli «kjønnsbalansen i musikklivet generelt, og på festivaler spesielt». Jeg kjenner at jeg blir klam over hele kroppen, når jeg ser Musikkmagasinets redaktør Olav Østrem fortelle at det fins noe som heter Kompetanseformidlingen, et «nettverk av kvinner i og rundt musikkbransjen … som skal finne kompetente folk i musikklivet som ‘ikke er menn’».

Dette er gammeldags, gammeldags, gammeldags – og bare det. Reaksjonær kvinnepolitikk.

Jeg har vært på en og annen festival i mitt liv, og sier det som det er: Jeg gir blanke blaffen i hvilket kjønn som står på scenen. Jeg vil høre god musikk. Og sånn må nødvendigvis festivalarrangørene tenke – knutepunktfestival eller ei. Skal sjefen for Øyafestivalen komme til styret sitt og si at «vel gikk vi på en smell i år, men vi nådde målet om 40 prosent kvinner på scenen»?! Om jeg var styreleder, ville jeg avsatt denne sjefen på flekken!

Det argumenteres som om det er en styrke i seg sjøl, at «halvparten» av artistene er kvinner. Men forholder det seg slik? Anita Halmøy Wisløff henviser til kjønnsutviklinga i allmenne aksjeselskaper, der det nå er lovbestemt at det skal være minst 40 prosent kvinner. Har styrene blitt dårligere? Nei! Men de har heller ikke blitt bedre! 40 prosent-regelen har ført til at en liten gruppe kvinner er blitt svært godt betalte styregrossister, uten at kvoteringa på noe vis har ført til endring i selskapenes politikk. Styremedlemmene er der for å påse at butikken går med overskudd. Punktum – og da spiller det faktisk ingen rolle om de som vedtar oppsigelser og tilbyr sluttpakker er kvinner eller menn.

Sånn er det også med festivalsjefene. Jobben er å gi publikum en god opplevelse, ja vel - men i møte med styret er stillingsinstruksen enkel: Vis fram et overskudd.

Bookes det for få kvinnelige artister til festivalene? Det kan godt hende. I det siste har jeg for eksempel kost meg med de nye utgivelsene til Rumer og Nicole Atkins. I tillegg har jeg fått forhåndslytte til Narum, og det blir bra! Liksom First Aid Kid-skiva er glimrende! Og skal ikke Monica Heldal spille både her og der i løpet av sommeren? Blir Ingrid Håvik, som frontfigur i Highasakite, helt usynlig de neste månedene? I midten av juli setter jeg kurs for Moldejazz, og hvem er Artist in Residence der oppe, om ikke Sidsel Endresen?

Halmøy Wisløff etterlyser kvinnelige «portvoktere», eksempelvis kvinnelige anmeldere. Dette har jeg erfaring med, etter en mannsalder i redaktørstol for et av landets største musikkmagasin. Tro meg, Wisløff – du finner ikke den jenta som har kommet til meg med forespørsel om å begynne å skrive som har fått nei! Men de som har fått prøve seg, og blitt værende en stund, har heller ikke fått privilegiet «fordi du er jente».

Jeg har hatt mange kvinner i min stab gjennom 30 år, og mange av dem har vært veldig flinke! Men det er noe med kvinner og rock’n’roll … De har ikke så lett for å være stayere i bransjen! Catharina Jacobsen, Hege Duckert, Marta Strand, Beate Nossum, Nazneen Khan-Østrem … De har alle hatt lett for å finne seg andre ståsted her i livet, enn livet som musikkskribent – og mye tyder på at de har valgt rett! Men så sitter altså publikum igjen med gamle gubber som Arild Rønsen, Arvid Skancke-Knutsen, Tom Skjeklesæther, Arne Berg, Sigbjørn Nedland, Harald Are Lund – men for å vri litt på Lars Saabye Christensen: Er det gutta som har skylda?

Jenter og unge kvinner har i dag ingen naturgitte stengsler for å bli pop- eller rockestjerne, enn si stjerne blant musikkjournalistene. Men da må de tørre å kaste seg ut på dypt vann – enten det er på scenen, på bookingsida, eller i spaltene. Og kvotering blir i denne sammenhengen bare dumt, gammeldags, reaksjonært.

Da Klassekampen tirsdag arrangerte møte om kjønnsbalansen i musikklivet, hadde jeg gleden av å helle malurt i begeret. (Imponerende oppmøte forresten, klokka fire på ettermiddagen, og jeg tror ikke det handla om at alle skulle få med seg Italia – Uruguay klokka 18.00.) Det var lagt opp til et halleluja-møte, og det ble sånn. Nesten.

Premisset for møtet var ikke om vi skal kjempe for kjønnsbalanse i musikklivet, men hvordan vi skal få det til. Av mishagsytringene til mine innlegg å dømme, skulle man nesten tro det var forbudt å besøke møtet uten å stå på den allerede vedtatte linja. Panelet oste nærmest av 50/50-tenking: Hvorfor er det ”bare” 20-30 prosent kvinner på festivalscenene? Eller på bookingkontorene? Eller i plateselskapene?

Jeg mener dette har naturlige årsaker, og at problemet – i den grad det er et problem – ikke kan løses med ymse former for kvotering. Jeg tillot meg å stille et spørsmål, og skulle ønske noen som har tid til det gjør følgende undersøkelse: Det fantastiske Øvingshotellet på gamle Schous bryggeri i Oslo er fullstappa nærmest hver kveld. Hvor mange unge menn øver her? Hvor mange unge kvinner?

Jeg har øvd der mang en gang sjøl, og om jeg stikker fingeren i været, vil jeg tippe kjønnsbalansen er sånn cirka 90 – 10. Det kan godt hende tallene skal være 80 - 20, men det er ikke så viktig. Poenget er at det er mange flere gutter enn jenter som spiller rock’n’roll. Gitt at jeg har rett i dette; vil det da være naturlig at 50 prosent av de som står på scenen i hovedstadens undergrunnsklubber er jenter? Nei, det ville faktisk vært veldig unaturlig!

Min påstand er at det bare finnes én sperre for kvinner i musikklivet, og det er kvinnene sjøl. For er ikke musikkhistoria full av eksempler på at kvinner når fram, hvis de bare er flinke nok? Ella Fitzgerald, Billie Holiday, Madonna, Miley Cyrus, Beyoncée, Lana del Ray, Robyn, Marit Larsen, Monica Heldal, Anne Grete Preus, Nicole Atkins, Rumer, Emmylou Harris, Janis Joplin, Shelby Lynne, Tori Amos, Susanne Sundfør ... Det vrimler av flinke jenter der ute!

Den ytterst sympatiske artisten Frida Ånnevik satt i panelet, og fortalte at hun måtte finne på noe annet i sommermånedene, fordi hun ikke ble booka til festivaler. Trist for henne, men jeg nekter å tro at det har noe som helst med kjønn å gjøre. Kan noen komme opp med én eneste god grunn til at mannlige festivalarrangører ikke skal booke flinke og populære jenter – fordi de er kvinner? Spørsmålet kan virke dumt, for virkeligheten er jo stikk motsatt: Den festivalarrangøren som får kloa i ei sexy dame med gitar eller en raspete røst har gjort et scoop!

Skreiv jeg virkelig dette unevnelige ”sexy”? Ja, det teller. Faktisk. Og den som ikke tror publikum forbinder sex med Mick Jagger, Jon Bon Jovi, Lenny Kravitz, Bruce Springsteen, Prince og Prepple – ja, den bør ta noen allmennfag på videregående om igjen. Så sex & musikk er altså ikke et kvinnesaksspørsmål.

En av debattantene på møtet fortalte om hvordan hun som artist har som målsetting å øke prosentandelen kvinnelige musikere i bandet sitt fra 30 til 40. Ja, men slutt og snakk, da! Tenker jeg. Gjør det! Hvem står til hinder for 100 prosent jenter i bandet, bortsett fra bandlederen sjøl?

For de som er opptatt av statistikk – slik de som finner ut at 20,4 prosent er kvinner på scenen vel er? – taler musikkhistoria for seg sjøl. Bach, Beethoven, Mozart, Brahms, Stravinskij, Beatles, Sinding, Grieg, Nordheim, Rypdal … lista kan gjøres uendelig, nærmest uten kvinnelige bidrag. Jeg velger likevel å tro at dette har med tradisjon og kultur å gjøre, ikke med det medfødte. Menn har ikke bedre forutsetning for å bli en god lege enn kvinner, og sånn tror jeg det forholder seg – også i musikken.

Men for å få orden på dette, handler det ikke om endring i struktur eller antall kulturkomitéer med formål «ikke menn». Det handler om to ting. Jentene må øve like mye som gutta, og framfor alt – de må bli like mange som gutta! Den dagen like mange jenter øver like mye som gutta, vil 50/50 på festivalene være et ikke-problem. Det kommer flere enere ut av 1000 utøvere enn av 100. Vanskeligere er det faktisk ikke.

---

|