Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det ekle surrogatiet - og schyllingen

Kan et homofilt par være ufrivillig barnløst? Og hva er feil med schylling?

Jeg lytter til en homofil filosofiprofessor i Dagsnytt 18. Ole Martin Moen og hans partner er genetisk far til hvert sitt barn, født via surrogati. De har kjøpt seg graviditet, to ganger. Professoren anser det som filantropi. «De biologiske mødrene har tjent tre årslønner på jobben. Hvordan skulle de ellers ha tjent til livets opphold? Indiske kvinner trenger flere muligheter, ikke færre.»

Jeg kommer til å tenke på salige Rolv Wesenlund, som i rollen som talkshow-vert alltid avslutta med å stille sine intervjuobjekt spørsmålet: «Hva er livet?» Hvor mye har vi egentlig lov å tukle med det, livet? Jeg får vondt i magen av å registrere at vi er i ferd med å få et downsfritt samfunn: «Jeg har en liten søster/Jeg har en liten bror/Som er litt annerledes/Enn andre barn på jord» - et bilde fra en forgangen tid?

Jeg blir nervøs av alt som følger i kjølvannet av tidlig ultralyd. Mens jeg blir forbanna på filosofiprofessoren.

Jeg skjønner at heterofile par som ikke kan få barn søker hjelp. Gitt at det rettslige er på plass, ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med å stå til tjeneste. Det fins nok av unger her i landet som ikke veit hvem faren egentlig er. Men kan et homofilt par påberope seg «ufrivillig barnløshet»? Mitt svar er et soleklart nei. De kan jo ikke få barn. Sånn er det med oss mennesker. Sædceller og eggceller.

Om homofile kan være gode foreldre, dersom de adopterer? Selvfølgelig. Men det er noe helt annet enn menneskehandel. Moen og hans partner bedriver slaveri.

Jeg har ingen ting imot homofili. Tvert imot, tar jeg meg stadig i å undres over at noen lar seg opprøre over andre menneskers seksuelle legning og praksis. Så lenge ting og tang foregår på frivillig basis, kan folk ligge med hvem de vil og hvor mange de vil – uten at jeg har noe som helst behov for å legge meg opp i det.

Men professorer som mener de gjør en samfunnsnyttig tjeneste ved på det groveste å utnytte en kvinnekropp på andre side av kloden? Jeg blir kvalm. Kanskje er det en grunn til at mennesker som av naturen er utstyrt slik at de ønsker å dele livet med en partner av samme kjønn ikke kan få barn? Jeg begriper at en homse kan be om lov til å låne livmoren til ei god venninne eller søstera si. Men ni måneders leieutgift til ei stakkars jente som ikke ser andre muligheter til å forsørge sin egen familie, enn å prostituere seg for en rik og hvit homse? Det er avskyelig. Ekkelt.

Dette leder meg inn i ukas språkdebatt. Er det krise at ungdommen uttaler kylling og kjole som schylling og schjole? Nei. Det vesentlige med muntlig språk, er jo at samtalepartneren forstår hva som sies. Når vår statsminister mener «mange» når hun sier «mangen» - ja, så flirer jeg litt. But a big problem? No.

For noen hundre år siden snakka og skreiv nordmenn sånn som dansker gjør – k, istedenfor kj. Kød vs. kjøtt. Hva hvis det om femti år heter schjøtt, i muntlig tale? Jeg tror nasjonen overlever. Vi skriver stadig vekk hvit, og sier vit.

Og jeg ser altså ikke mye galt i en skjedekollisjon.

---

|