Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Sprikende bok om tidenes fotball-VM

Ei ujevn bok, fra et forfatterteam som sparker i hytt og vær.

To av våre fremste skjønnlitterære forfattere, en poet, og en fotballkommentator. «Det lukter hybrid her», sa jeg på pressekonferansen der boka ble lansert – formulert som et spørsmål. «Hva er feil med hybrid?» svarte Solstad.

Jeg gikk i gang med lesinga, uten engang å bla løst gjennom boka på forhånd, og etter de første 40 sidene tenkte jeg at her kom forfatterne litt om hverandre med små bidrag, litt hulter til bulter. Og hvorfor tenkte jeg sånn?

JON MICHELET leverer et essay på knappe 30 sider, og er med respekt å melde syltynt. Det handler i hovedsak om hans egen rolle som TV-kommentator. Han setter aldri sine bein i Brasil, og gjør knapt nok forsøk på å kommentere fotballspillet. Både han og Solstad skal nærmest ha blitt «lurt» til å bli med på dette prosjektet - i lystig lag, selvfølgelig. Solstads ja skal ha vært betinga av Michelets ja, og sånn sett skal Michelet ha takk. (Mer om dette seinere.)

Men Jon M er tilgitt. Dette må jo ha vært venstrehåndsarbeid, mens han er i gang med å skrive norsk litteraturhistorie med sitt gedigne verk om krigsseilerne.

MORTEN P – altså Pedersen i Dagbladet – breier seg over 130 sider, i et bidrag som har tyngde, og som tidvis er en sann glede å lese. Noen ganger har det riktignok preg av dagboksnotater, der enkeltresultater refereres tilfeldig. Men Morten P har solid, fotballfaglig tyngde. Det gir innsikt, når han analyserer Suárez og Messi, liksom hans våkne blikk på forholdet mellom europeisk og amerikansk fotball i VM er interessant.

På sitt beste, er Morten P i denne boka virkelig bra. «For en avslutter! For en spiller! For en mann! … His name is Rodríguez, James Rodríguez.» Det er ikke vanskelig å fatte at Messi mottok troféet for mesterskapets beste spiller med fatning, for å si det forsiktig. For dette VMs åpenbaring kom fra Colombia, og het Rodríguez, James Rodríguez.

På sitt mest Morten P’ske, er han imidlertid en lidelse å lese. Det har med uendelig lange bisetninger å gjøre. Se på dette: «Men når spillerne kommer på banen etter pause – Tyskland i finalemodus og Brasil innstilt på å prøve å redde sitt gode navn og rykte, hvilket selvfølgelig er sjanseløst, ingenting kan rette opp dette, selv Corcovados veier er ikke så uransakelige - mener flere lærde å vite at det lille brasilianske løftet vi tross alt ser, skyldes en god garderobeprat, og at Scolari i hvert fall har klart å løfte laget sitt ut av uforstanden.» Puh!

Alt han skriver om van Gaals kunstgrep gjennom å sette inn Tim Krul noen sekunder før straffesparkkonkurransen mot Costa Rica er strålende, likeledes skildringa av Javier Mascheranos himmelske takling i det 90. minutt i semifinalen mot Nederland.

TOM STALSBERG skriver som vi er vant med, vi som følger ham både i bokform og i Dagbladets spalter. Først og fremst er han stuntpoet, deretter er han fotballinteressert. Alt han leverer, absolutt alt, er i skråblikkets perspektiv.

Han farter rundt i Sør-Amerika, og har av en eller annen grunn på forhånd bestemt seg for å se oppgjøret Honduras – Sveits … – altså, skråblikk. Tyskland – Ghana utropes skråsikkert til verdens beste fotballkamp, ever, mens Hellas – Japan er verdens dårligste: «0-0 + 0-0 = 0-0».

Det blir litt mye bar – «Kelner, en til, er De snill» - og noe av stoffet synes (helt unødvendig) ut til å være plassert for å fylle plass. Som for eksempel oppramsinga av hele Brasils VM-tropp; hvor høye spillerne er, i hvilken klubb de spiller til daglig, når de er født. Slikt kunne kanskje hatt plass i en spesialutgave av det utmerkede fotballmagasinet Josimar – neste gang burde Josimars redaksjon skrive VM-bok! – men i Stalsbergs essay virker det helt malplassert. Enda verre; lagoppstillinga til Honduras mot Sveits. Tom Stalsberg gjør seg best som Tom Stalsberg, ikke når han låter som Arne Scheie.

Stalsberg oppholder seg ved Dag Solstads perle fra 1986-VM-boka, der forfatteren skriver om «den høykapable negeren John Barnes». Problemet er at dette har også Morten P gjengitt. Denne boka kunne med andre ord med fordel vært redigert noe strammere. Det samme skjer for øvrig med Stalsbergs ypperlige ordspill «da Tyskland gikk rett til HUMMELS» - dét, er skikkelig Stalsbergsk!

Jeg tillater meg å sitere det ene diktet der Tom Stalsberg ikke lenger har forbedringspotensiale. Det heter «Heisen på Maracaná stadion», og går sånn:

Vi ankom Maracaná stadion klokken 12.00.
Hun satt på en liten stol i heisen.
Hun var heisvakt.
I uniform.
Hun sørget for å trykke på de rette knappene
Fra etasje 0 til etasje 2.
Vi reiste fra Maracaná stadion klokken 23.00
Hun satt fortsatt på en liten stol i heisen.
Hun var fortsatt heisvakt.
Hun sørget for å trykke på de riktige knappene
Fra etasje 2 til etasje 0.
Hun fikk en flaske vann og 100 kroner.
Vi fikk et smil med oss hjem.

Men deler av sin egen tekst oppsummerer han presist. «Det skrives mye sludder før, under og etter et VM i fotball.» Det hører med til historien at Tom S satt på toget gjennom størsteparten av finalen; det er også korrekt Stalsbergsk. Det er fullt mulig å bli lei av skrålende germanere på pub.

DAG SOLSTAD er i toppslag! Han bedriver stundom en smule koketteri, som når han later som om han er litt usikker på resultatet mellom Tyskland og Ungarn ’58-finalen. (Det skulle vel forresten vært Vest-Tyskland?) Dag Solstad er ganske sikkert ikke på internett dagen lang, men likevel.

Solstad går grundig til verks – selv om forlaget gjerne kunne ha oppdaga at han mener det ligger 14 år mellom 1990 og 2014 – både når det gjelder VM-historie og det mesterskapet han nå skal skrive om. Side opp og side ned, nærmest uten avsnitt. Solstad skriver sånn som Dag Solstad skriver, og det er en nytelse å følge hans resonnement.

Han bruker mye plass på å forklare hvorfor Brasil alltid har en 12. mann på laget – dommeren. Jeg har, i likhet med Solstad, alltid holdt med England i mesterskap. Men når England ikke er på banen, har jeg alltid heia på Brasil. Har Solstad rett, når han hevder at FIFA konsekvent dømmer fordel Brasil? Kom på banen, Josimar! Dette er jo en forskningsoppgave!

Solstad raljerer over Brasil-forelskelsen store deler av fotballpublikum over hele verden er besatt av, ikke minst her oppe i steinrøysa. Som da faren, da Brasil skulle møte Norge i 1998, fortalte sin sønn at de i dag «skulle heie på begge lagene». «Fotballidiotisk», skriver Solstad. Og har opplagt helt rett. Øvelsen som ligger i å heie på både Rosenborg og Strømsgodset, får vi overlate til Thorbjørn Jagland.

Illustrasjonene i boka er så tilfeldig sammenraska at de like gjerne kunne vært utelatt. Sjekk coveret – der det nesten kan se ut som om Tyskland mot Brasil var et helt jevnt oppgjør! 7-1!

TOM STALSBERG – MORTEN P – JON MICHELET – DAG SOLSTAD
VM i fotball 2014
Cappelen Damm

---

|