U2 gir deg alt hva du begjærer
Like bra som «Achtung Baby»? Jeg er nær ved å sprekke av begeistring.
Ha disse fakta i bakhodet når du leser denne anmeldelsen. I moderne tid, definert som «etter 60- og 70-tallsrocken», er U2 mitt soleklare førstevalg. Helt i toppen av irenes tvers gjennom fantastiske albumkatalog henger «Achtung Baby» (1991). «The Joshua Tree» (1987) var også historisk bra; de tre første låtene bærer titlene «Where The Streets Have No Name», «I Still Haven’t Found What I’m Looking For», «With Or Without You». Ferdig snakka, som det heter på ny norsk.
Men «Achtung Baby» var rein og skjær magi. Her kom David Bowies Berlin-trilogi i helt ny innpakning, i form av 12 strøkne låter. Jeg skjønte det med en gang, den gang for 23 år siden, da jeg første gang hørte introen til «Zoo Station», at dette – dette er noe helt for seg sjøl, noe helt enestående.
Det er altså noe slikt de skal leve opp til, etter at de så langt i dette årtusenet, har levert tre album som neppe kan betegnes som mer enn så där – stadig vekk, vel å merke, målt mot sin egen standard. Og lista ligger omtrent der den lå da cubaneren Javier Sotomayor 27. juli 1993 sneik jeg over 2,45 i friidrettsøvelsen som heter høydehopp.
«Songs of Innocence» er ikke pønk, og definitivt ikke techno-«Zooropa». Dette fortoner seg mer som ei reise gjennom hele U2s karriere – alt innpakka i lyden av 2014. De åpner med en hyllest til Joey Ramone, og tilegner en annen låt til Joe Strummer i The Clash. «Every Breaking Wave» sender tankene direkte i retning «With Or Without You».
Sagt på en annen måte: Dette er lyden av U2, tvers gjennom. Bankende, tung bass. En Bono i front så vital som vi ikke har hørt ham på veldig, veldig lenge. Store synthlyder, som ikke på noen måte hindrer The Edge i å briljere. Gitararbeidet i «Raised By Wolves» - og ikke minst produksjonen! – er hinsides hva de fleste andre dødelige med seks strenger til rådighet foretar seg.
«Volcano» lyder som outtake fra «October» eller «Boy»; det er bildene av den unge Bono som vifter med det hvite flagget på scenen som ruller forbi. Hvem andre lager rockorienterte kjærlighetssanger så fine som «Sleep Like a Baby Tonight»?
Dette får være nok prat. Nå overlater vi scenen til ... og nå holdt jeg virkelig på å skrive The Fab Four! Hvis du tidligere har hatt sansen for U2, og ikke liker denne plata, må geriatriske element allerede ha begynt å ødelegge ditt legeme.
U2
Songs of Innocence
Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
