Når det kommer til å fylle 80 med stil
I sin tredje alder – ja vel. Men han har knapt vært bedre enn nå som han fyller 80.
Jeg har bare én innvending mot dette albumet. Den er til gjengjeld temmelig streng. For en artist som Leonard Cohen, med hans ressurser, er det direkte klønete å bruke synthesizer-blåsere. Dette ville jo blitt så uendelig mye mer stilig med saksofoner og trompeter, slik de ble innspilt av Stax-stallen på ’60-tallet!
Utover dette, er alt som skjer på dette albumet strøkent. Som vokalist, glitrer han. Mer enn noen gang i sin karriere snakker han, mer enn han synger – og han snakker i registeret under det som vanligvis går for å være bass-stemme.
Komposisjonene? Leonard Cohen synger blues, på samme vis som Miles Davis mente at han aldri spilte annet enn blues. Mange vil nok protestere, men fakta er nok på opphavsmennenes side. Leonard Cohen kludrer ikke mye med unødvendig mange akkorder. Det låter sakralt innimellom, som «Born in Chains», men heller ikke Frelsesarméen er kjent for å surre til budskapet med alt for mange musikalske kruseduller.
Han fyller 80 i disse dager, og omgir seg med kordamer som nok er sånn ca. 50 år yngre. Det høres ut som om de trives. Samspillet mellom Cohen og hans kor fungerer like godt i dag, 30 år etter «First We Take Manhattan».
På plussida, siden jeg har nevnt dette med de syntetiske blåserne, noterer jeg bruken av akustisk bass. Ståbass, også kalt fotsid fele. Det gir en helt annen ro enn den elektriske utgaven – selv om den bassutgaven står seg godt i Tom Waits-pastisjen «Did I Ever Love You».
Om helhetsinntrykket er bra? Veldig bra.
LEONARD COHEN
Popular Problems
Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
