Musikernes luselønn

Musikerlønningene har stått stille i 10 år. Og hva gjør vi med det?

Kulturnytt i NRK P2 hadde en interessant, men temmelig ensidig vinkla sak i dag morges. Det handler om lønna til musikerne, som ifølge intervjuobjektene, utelukkende musikere, har stått stille i minst 10 år. Mens folk flest har hatt 50 prosent lønnsøkning i samme periode. Det er ingen grunn til å mistro musikerne; det er faktisk jævlig dårlig betalt å være musiker i dette landet!

Men det er likevel på sin plass å rydde litt, for dette er virkelig ikke så enkelt som Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) forsøker å gjøre det til: «Ingen spiller for mindre enn 4100 per snute per kveld.» Det er nemlig helt umulig å få til, dersom musikerne i det hele tatt skal ha noe sted å spille.

For å illustrere dette enkelt – nå snakker jeg altså ikke om Ole Paus. Hans regnskap for en kveld kan fort komme til å se sånn ut: 100 billetter a 300 kroner solgt i døra = 30.000. Han gir 3000 til en lydmann, og vips – Ole Paus har tjent 27.000 på en kveld. Gjør han 20 konserter av denne typen i året, har han tjent godt og vel en norsk gjennomsnittslønn.

Men slik er ikke hverdagen for gjennomsnittsmusikeren, enten han eller hun kaller seg amatør, semiprofesjonell, eller profesjonell. Musikere på gølvet, må pent finne seg i å innrette seg etter følgende gjengs reglement:

Bandet får «døra», altså det publikum betaler i inngangspenger – minus 2-3000 til lydmann. Publikum på en normalkveld i Kongeriket teller kanskje 100; det er faktisk ganske bra oppmøte. Og hva er folket villig til å betale i døra? Et vanlig band kan sjelden tillate seg å forlange mer enn 150 kroner – og et vanlig band teller, la oss si seks medlemmer. 150 x 100 = 15.000.

BJØLSEN VALSEMØLLE: Godt eksempel på folk som speller og speller - og som aldri tjener penger.

Trekk fra 3000 til lyd, og seks musikere skal dele 12.000 = 2000 per mann. Minus skatt. Minus utgifter til transport (man må ofte ta taxi for å få med seg gitar + forsterker, eventuelt spleise på leiebil tur retur Oslo - Horten). For veldig mange ender kvelden dermed i et nullsumregnskap - etter å ha kommet seg til spillestedet, hatt en times lydsjekk i god tid før publikum kommer, spilt i to timer, pakka sammen utstyret, og kommet seg hjem igjen. Da er som regel klokka blitt 02.00, mens avreisa var 17.00 (i beste fall).

Se på dette regnskapet, og jeg kan av egen erfaring forsikre at det er helt korrekt. Man våkner opp på morran uten å ha tjent ei krone! Enda fattigere enn man var før man dro hjemmefra kvelden i forveien! Og da har jeg ikke tatt med alt som ligger i bunnen av det hele: Innkjøp av instrument og forsterker, leie av øvingslokale – for ikke å snakke om alle timene som har gått med til øving!

Om landets musikere hadde brukt nøtta si, altså tenkt penger, ville ingen brukt tida si på denne virksomheten. (Da holder jeg altså «Ole Paus» unna.) Så hvorfor ikke bare følge MFOs forslag? Av den enkle grunn at det gjennomsnittlige spillestedet i Norge sliter som faen for å holde huet over vannet. Og hvor skal vi spille hen, hvis brakka vi skal spille i er slått konkurs?

Men er konsertarrangørene fattiglus? Forhåpentligvis ikke, men jeg har en klar formening om at de fleste av dem ikke når noe i nærheten av gjennomsnittslønn. Poenget er at de som driver pubene og klubbene på mange vis er like idealistisk anlagt som musikerne er. Det er ofte eierne som serverer deg, når du bestiller en øl. Og du jobber ikke 14 timer i døgnet for å holde Buckleys eller Herr Nilsen i livet, for så å tjene mindre en skolelærer på innsatsen. Da tar man seg heller en «vanlig jobb», og slipper ansvaret det er å drive et sted.

De fleste som driver spillestedene i dette landet og musikerne sitter med andre ord i samme båt. Så hva er løsninga? Jeg har ikke svaret. Men om jeg skulle tenke høyt, er det kanskje lov å tenke i retning subsidier av hver eneste billett som selges til konsertarrangement? Som i Operaen? 50 kroner per billett, som deles mellom bandet og arrangøren? Vel … Det ville bli en hælvetes bråta med penger! Og Siv Jensen er finansminister! Hun har mye penger, men gir dem som kjent bare til folk som har alt for mye fra før!

Enn så lenge, tror jeg vi må innfinne oss med tingenes begredelige tilstand. Det å drive musikkpub, og det å spille i band, er å anse som ideell virksomhet. Rein dugnad. Men publikum får sitt – og det er da noe!?

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.