Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

THEA HJELMELAND: En åpenbaring. Foto: Line Skjærvik/Feminalen

Fenomenalt flott gjennomført, Feminalen!

Feminalen: Kom vi noe videre i debatten om kvinnenes stilling i musikkbransjen?

Feminalen er en nyvinning, en helgefestival igangsatt av feminister i Trondheim. Jeg fikk med meg to av debattene, og en fabelaktig konsert lørdag kveld.

PANELDEBATT: Silje Halstensen, musiker i Bendik og daglig leder av AKKS Norge snakker, mens artikkeleforfatteren lytter. Foto: Line Skjærvik/Feminalen

Mer enn det; jeg var invitert til å sitte i panelet under vignetten «Hva er god musikkjournalistikk?» – og det lå selvfølgelig i korta at mye kom til å dreie seg om kvinnenes stilling i musikkbransjen. Anita Halmøy Wisløff, agent i bookingbyrået Atomic Soul, innleda fint. Hennes erfaring? Vel – da hun søkte sin første jobb i bookingbransjen fikk hun nei, og fikk seinere vite at de hun søkte jobb hos «var redd for at du skulle bli groupie». Ikke bra, men som hun sa: - Vi har kommet et stykke siden den gang. Hvilket på ingen måte skal tolkes som at Wisløff mener vi er i mål.

Mitt syn på saken tør være velkjent: Før det har mening å forlange 50/50 på festivalscenene, må det også være sånn noenlunde 50/50 blant utøverne. Det fins ikke fullverdig forskning, men musikkviteren Jon Mikkel Broch Ålvik bidro med noen tall. Tre – 3 - prosent av landets trommeslagere er jenter. Fem – 5 - prosent av bassistene er jenter.

Altså – enda verre enn hva jeg trodde, da jeg i debatten tok utgangspunkt i 90/10. Tallene blir selvfølgelig annerledes om vi tar med vokalistene, men likevel. Blant utøverne i pop og rock er det ikke mye kjønnsbalanse! Ubalansen er tvert i mot himmelropende grell! Så hvor fornuftig er det da å snakke om 50/50 på scenene?

PANELDEBATT: Fra venstre - Sandra Kolstad, to av jentene i Razikaa, og Madeleine Schultz. Foto: Line Skjærvik/Feminalen

Ei jente i salen ville vite om jeg hadde skifta parti? Jeg, som har egen spalte i Klassekampen – og som åpenbart ikke skjønner at dette handler om strukturer; at problemet ikke er individbasert?

Oj oj, tenkte jeg. Hvor mye skal vi teoretisere virkeligheten i pop og rock? (Har du forresten lagt merke til hvor feminist-populært det har blitt å starte alle setninger med «jeg tenker at …»? Det kommer nesten like automatisk som at Nicolai Astrup starter alle sine svar med «vel …».)

Jeg svarte at jeg mener dette i all hovedsak er individbasert. Det fins selvfølgelig tradisjoner i musikkbransjen, som det gjør i enhver bransje – og kall det gjerne strukturer – men det er faktisk ingen som nekter jenter å starte band. Problemet for de som roper på 50/50 er jo at jentene ikke gjør det! Det blir 50/50, den dagen like mange jenter som gutter begynner å øve, og at alle øver omtrent like mye. Hvor vanskelig kan dette egentlig være å forstå?

Jeg stilte videre et spørsmål jeg ikke fikk svar på (det kan ha noe med tidsramma å gjøre), og det gikk omtrent sånn:

- Da jeg gikk på folkeskolen, møtte vi helsesøster i hvit frakk. Skulle vi til en lege, gikk vi alltid til en mann. 40 år seinere er 70 prosent av medisinstudentene kvinner. Så hva har skjedd? Hvilke «strukturer» er endra? Er ikke svaret så enkelt som at jentene har vært flittigere i sine studier enn hva gutta har vært; at de rett og slett har blitt flinkere, fordi de har «øvd» mer enn sine mannlige medstudenter? Hvis jentene skal nå lenger i musikkbransjen, må de følge sine medsøstre medisinernes eksempel! Øv mer!

But now – let’s talk about sex. Det kom selvfølgelig mye til å dreie seg om Miley Curys, Lady Gaga, Beyoncée, og tilliggende herligheter. I panelet ga Mira Berggrav Refsum – hun fronter bandet Kuk – uttrykk for at hun simpelthen elsker Miley Cyrus, «kan aldri få nok». Hun fikk ikke støtte av to av jentene i Razikaa, og langt mindre fra redaktøren i det feministiske nettidsskriftet underarbeid.com og talskvinne for Kvinnefronten, Madeleine Schultz.

Ikke uventa ville Schultz ha «mindre naken kropp», mens VGs rap-anmelder Sandeep Singh mente det bare var en måte å møte dette på – ved at gutta begynner å vise mye mer kropp i videoene! «Da blir’e jo likt, ikke sant?»

IDA DORTHEA OMDAHL: Vokalist og gitarist i Blomst. Foto: Leikny Havik Skjærseth/Feminalen

Jeg fikk ordet fra salen, og gjengir etter hukommelsen den korte seansen. Den hissige avbrytinga fra to av paneldeltakerne – Trine Sollie fra P3 og Madeleine Schultz- bør framgå av teksten. Det er altså jeg som først har ordet:

- Siden vi befinner oss i Trondheim, tør jeg minne om at Prepple har for vane å kle av seg på overkroppen under DumDum-konsertene.
- Hvor vil du hen med det?!
- Jeg ønsker bare å bemerke at det å spille på kropp og sex i popbransjen ikke er noe som er «forbeholdt» kvinner.
- Hva har det med saken å gjøre?!
- Det har med saken å gjøre, på den måten at det ikke er tilfeldig at Lenny Kravitz er veldig populær på festivalscene. Han er en flink musiker, men ingen skal fortelle meg at dette ikke også har med sex å gjøre. La meg også minne om at det største ikonet i popkulturen fortsatt heter Marilyn Monroe, og hun spilte vel ærlig talt en del på sex, og …
- Men det gjør jo saken bare enda verre!
- Du, nå har du fått snakke ganske mye i panelet ditt. Kanskje jeg kan få ordet i noen sekunder til?
- Beklager. Beklager.
- Jeg ville også ha sagt at dette kan gjøres annerledes. Den beste musikkvideoen jeg veit om, er Bob Dylans video til …
- Men dette handler da ikke om Bob Dylan?!
- Og når fikk du definisjonsrett til å bestemme hva dette «handler om»?!» Selvfølgelig handler ikke dette om Bob Dylan. Men ta en titt på videoen til «Sweetheart Like You»; den kunne gjerne vært utstyrt med ei sexy, lettkledd dame, litt på kjøret. Men hva valgte Dylan? Ei gammal dame som feier gulvet i et tomt konsertlokale! Så det er altså …
- Ærlig talt! Bob Dylan?!
- Det jeg skal fram til, om jeg får lov, er dette: Hvis Razikaa vil ha på seg store ullgensere i video – ja, men så bare gjør det, da! Razikaa er flotte! Kan det være en idé, rett og slett bare å overse bransjens krav til konformitet? Bare gi faen? Sånn som Razikaa gjør? Uten å lage så mye fuzz?

Vi går ut av debatten der, og ønsker velkommen til konsert. Blomst er først ute, et skranglete rockeband fra Trondheim som ble innkalt på kort frist fordi en av musikerne i Frk. Fryd dessverre hadde blitt sjuk. Men erstatninga var fullgod! De benevnes ofte som et punkband; en merkelapp jeg vil reservere meg mot. De spiller rock et sted mellom Led Zeppelin, Offspring, og Sex Pistols. Jævlig bra! Og i all beskjedenhet må jeg få lov å gjengi en hilsen jeg fikk fra scenen, da gitarist og vokalist Ida Dorthea Omdahl – eneste kvinne i bandet – sa det slik:

- Jeg håper mange av dere også fulgte debattene her tidligere på dagen. En takk til Arild Rønsen, som tør å mene noe ikke alle andre er enig i.

Jeg ble stående i foajéen å diskutere mens Razikaa avslutta kvelden, men fikk med meg nok til å fatte at de fire Bergensjentene – som forventa – er mestere i å lage party. I forkant var det først klart for Sandra Kolstad, som for øvrig var en klar og tydelig stemme i «Let’s talk about sex»-panelet. Ei reflektert dame, for deg som ikke for lengst har oppdaga det.

SANDRA KOLSTAD: Elektronika-dronning. Foto: Line Skjærvik/Feminalen

Kolstad stiller på scenen med et mini-keyboard, en perkusjonist og en bassist/keyboardist. Jeg er ikke lydtekniker, og kan derfor ikke si med sikkerhet hvor mye som ligger på «tape» i bakgrunnen. Men en del er det. Og det gjør ingen ting! Sandra Kolstad live, er live så det holder! Savner jeg noe hos henne, hun som er en så fantastisk flink vokalist, og som vugger fram og tilbake som en annen «Let’s Dance-Bowie»? Jeg skulle ønske at hun oftere tok i bruk den stemmen hun benytter for å hilse publikum og presentere sine musikere! Helt der oppe, øverst i registeret!

Thea Hjelmeland er en åpenbaring. Hun kommer på scenen i en lang, hvit kjole med østasiatisk snitt. Hun og hennes trommeslager låter som et helt band, fullstendig uten noen form for lydstøtte. Hjelmeland spiller gitar, men for det meste ukulele – og for en teknikk hun har! Mot slutten drar hun også fram en langbanjo, som hun behersker like stilsikkert. Men det er jo vokalisten Hjelmeland vi først og fremst betas av. Det, og uttrykket som helhet – både det musikalske og det visuelle. Hvor cool går det ikke an å framtre, i godt tilknappa, fotsid kjole?

Omtale av de nye platene til Sandra Kolstad og Thea Hjelmeland finner du her – og med dette avsluttes rapporten fra den feiende flotte Feminalen. Gratulerer!

---

|