Bowie 1967 - 2013 -
men han er'ke død!
Alle David Bowies album samla i ei bok. Men det er illustrasjonene som glimrer - og det så til de grader!
Når jeg anmelder bøker, har jeg for vane å gjøre notater i margen. Jeg leser sjelden bøker mer enn én gang, og om noen en gang skulle arve min samling, får de holde ut med mine kråketegn. Ikke så denne gang! Denne praktboka er så praktfull at du nesten ikke tør bla i den!
Men den er ikke plettfri, og la oss ta det mest vesentlige først: Teksten. Den er i beste fall sånn middels – både innholdsmessig og hva språket angår. Jeg har ikke lest den engelske originalen, men hvis oversetteren, Haakon Larsen, har ytt forfatteren rettferdighet - hvilket vi får gå ut i fra at han har gjort - så skriver Paolo Hewitt temmelig flatt.
Dette, kombinert med at det knapt fins én ny opplysning i boka, gjør at det litterære utbyttet er magert. La meg si det sånn – uten å bli misforstått: Både undertegnede, og ikke minst Torgrim Eggen, som har skrevet forordet, ville gjort denne jobben minst like bra.
Likevel er det altså blitt et praktverk. 290 sider i stort format. Gjennomillustrert. Som jeg sa innledningsvis; det er så du føler at du må vaske henda for hver gang du blar om. Hvor stor del av illustrasjonene som ikke er publisert tidligere, veit jeg ikke. Men det er ikke så viktig. Det vesentlige er at helheten blir overveldende. Dette er mannen som har visst å kle seg gjennom sin karriere!
Cover-kunsten vies heldigvis god plass. Helt på sin plass, ettersom David Bowie jo også steller med mye annen type kunst enn musikken og skuespilleriet. Bowie er kunstrockeren in persona.
Innholdsmessig lever boka opp til sin tittel. Her får du David Bowie, album for album, siden den selvtitulerte starten i 1967, til fjorårets «The Next Day». Det handler utelukkende om musikken; boka er kjemisk fri for spennende anekdoter. Altså – nesten 300 sider plateanmeldelser? Ja, nesten. Det står selvfølgelig et og annet å lese om hvilket studio som er foretrukket, hvilke musikere som er blitt spurt i siste lita osv. Men brorparten av stoffet kan karakteriseres som plateanmeldelser – og noen av dem er dessverre riktig så slette. Behandlinga av «Diamond Dogs» er i så måte et skrekkens eksempel.
«Berlin-trilogien» behandles utførlig, og det kan være godt å bli minna på at «Low» faktisk ble spilt inn i Frankrike (men miksa i Berlin), og at «Lodger» ble skapt i Sveits. Av disse tre albumene er det altså bare «Heroes» - det klart beste! – som i sin helhet kom til verden i byen som på den tida (1977-79) var delt av skammens mur.
Jeg har en følelse av at denne boka kan komme i flere opplag, og da bør forlaget ta en titt nederst på side 201. Der står følgende å lese: «Og med et utgangspunkt som dette passet det bra at Bowie fikk med seg Nile i studio Rodgers igjen.» Vel er Nile Rodgers en rev i studio, men han har meg bekjent så langt i livet ikke tatt «i studio» som mellomnavn!
Noe jeg savner, reint musikalsk? Ja. Etter katastrofale «Tonight» i 1984, gikk Bowie i studio med jazzgitaristen Pat Metheny. Sammen med Methenys keyboardist Lyle Mays skrev de «This Is Not America» til filmen «The Falcon And The Snowman», en av David Bowies aller flotteste låter. Den hadde fortjent noen linjer i løpende tekst.
Med såpass mange innvendinger, mener jeg fortsatt at dette er ei praktbok? Ja! Kjenner du noen som liker Bowie, og som du skal kjøpe julepresang til, behøver du ikke kaste bort tida di. En real Bowie-fan vil ha mange kvelder foran seg med denne boka, der han eller hun kan bla seg fram og tilbake – men husk å vaske henda! Jeg anbefaler også metoden jeg har benytta underveis i lesinga: Hør hvert album, helt gjennom, samtidig som du leser og koser deg med de fantastiske illustrasjonene. God jul!
PAOLO HEWITT
Bowie – Album for album
CappelenDamm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.