 PINK FLOYD: Richard Wright, til venstre i bildet, er borte. Og de to andre herrene har ikke mye å være stolte av i denne omgang - dessverre. |
Trist som faen
Det er ikke mye stil over at søppelbøtta selges som julegave.
Når du leser at «The Endless River» er det første studioalbumet Pink Floyd gir ut siden 1994 – live-albumet «Pulse» kom i 1995 – skal du lese med våkne øyne. Og eventuelt høre med øra på vid gap. Jeg anbefaler ikke den siste øvelsen.
Fakta i saken er enkle å forholde seg til. Dette er overskuddsmaterialet fra innspillingene som ble til det glimrende albumet «Division Bell» i 1994. Altså alt hva det daværende Pink Floyd ikke godkjente for utgivelse. Tvert imot; de forkasta det. Og der tok de en fornuftig avgjørelse!
«The Endless River» er lyden av Pink Floyd på roterommet. Verken mer eller mindre. Hvis du leiter grundig, vil du finne ting som ikke er helt på jordet. Som «Side 3, Pt. 4: Allons-y (1)» og «Side 4, Pt. 4: Lounder Than Words». Men heller ikke disse spora gir oss noe som ikke for lengst har vært servert til et ganske annet og adskillig mer appetittvekkende taffel.
Hvem som har ansvaret for skandalen? Spørsmålet må nødvendigvis rettes til David Gilmour og Nick Mason. Eller kanskje aller helst til deres respektive regnskapsførere.
PINK FLOYD
The Endless River
Parlophone/Warner Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
