Lenge leve Röyksopp!
Et viktigere band i Norge, så langt i dette årtusen? Neppe.
Store deler av dette albumet – som blir det aller siste, om vi skal tro herrene Berge og Brundtland – kan oppfattes som en evig døs. Hvis dette er evigheten, har vi imidlertid lite å frykte for det som måtte komme på den andre sida.
De viderefører samarbeidet med Robyn, først i form av en ny versjon av den monumentale komposisjonen «Monument» - som selvfølgelig har fått tillegget «The Inevitable End Version» i tittelen. Jeg foretrekker «originalen». Men det faktum at de har spilt den inn på ny, er nok et bevis på at Röyksopp alltid vil gjøre ting ordentlig. De sluntrer aldri, ei heller i den nye låta med Robyn, «Rong» - der den svenske sangfuglen får lov til å improvisere over den enkle tekstlinja «what the fuck is wrong with you».
Alt låter eksklusivt Röyksopp, men vi drar godt kjensel på mange av inspirasjonskildene. Kraftwerk. Daft Punk. Giorgio Moroder. Pet Shop Boys. I det hele tatt; mange nikk i retning 80-tallets synthpop – men også til Thomas Dybdahl! Samarbeidet med Jamie Irrepressible har et signifikant Dybdahl’sk stempel.
Uptempo, når Susanne Sundfør bringes inn i manesjen – og hvis noen måtte ha lurt på om også hun har skaffa seg sitt helt særegne og personlige sound, så får du svaret her. Nå er hun omtrent like lett gjenkjennelig som Kate Bush.
«The Inevitable End» er en fryd for øret, fra start til mål. Det aller siste albumet? Kan hende. Men de lover å fortsette å lage musikk, heldigvis. De kan komme til å gi ut singler, minialbum som «Do It Again», eller kanskje til og med utgivelser som varer mye lengre enn det som i sin tid fikk plass på en CD.
Röyksopp er et av veldig få band som kan tenkes å fylle et virkelig stort format med en type vellyd der vi ikke ville ønske å ha gått glipp av noen verdens ting.
RÖYKSOPP
The Inevitable End
Warner Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
