Highasakite – var albumet virkelig SÅ bra?
Det var helt fortjent, da Highasakite fikk sitt definitive gjennombrudd i året som gikk.
La meg først slå fast at det er tilbakelagt sjumilssteg mellom debuten i 2012, «All That Floats Will Rain», og årets album. Selve opplegget er ikke endra. Soundet og låtskrivinga er den samme. Men låtene er så mye, mye bedre – og det er jo ikke akkurat lite vesentlig!
Highasakite rubriseres ofte under vignetten «jenteband», til tross for at tre av bandets fem medlemmer er gutter. Men keyboardisten Marte Maaland Eberson er i ferd med å utvikle seg til sin egen merkevare, mens Ingrid Helene Håvik synger som ei gudinne, og opptrer likeledes. Således er det greit at de knyttes til jenteinvasjonen, som mer enn noe annet prega norsk popmusikk i året vi er i ferd med å forlate.
Men altså; hvor bra er egentlig «Silent Treatment»? Veldig bra. Noen av låtene er faktisk i klasse med australske Sia, som med «Chandelier» vel kom opp med årets aller beste poplåt. Men Highasakite befinner seg altså i det sjiktet, helt i toppen av internasjonal pop – sammen med Robyn & Röyksopp. For et popår vi har lagt bak oss! Med jentene så definitivt i førersetet!
«Silent Treatment» er en oppvisning i god smak, popteknisk finesse, godt håndverk - fra ende til annen. Men det er korrekt å holde fram «Since Last Wednesday». Den sangen har dette mystiske og ubestemmelige over seg, noe av det samme som Susanne Sundfør trylla fram i «White Foxes». Noe av det samme hviler over refrenget i "I, The Hand Grenade".
Vi har grunn til å være stolte av band som Highasakite, og en rekke andre unge artister. Fortsetter vi som i år, kan vi om noen år ha tatt igjen svenskene.
HIGHASAKITE
Silent Treatment
Propeller Recordings
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
