Religionskrig?
Paris: Går alt til helvete nå?
Enkelte hendelser er så brutalt skjellsettende, at alt annet synes komplett uvesentlig. Når noen er gærne nok til å henrette folk som driver med noe så fredelig som tegning, får man mest av alt lyst til å gi opp. Men det kan vi jo ikke. Så hva gjør vi?
Noen foreslår massepublisering av de forhatte tegningene. Kanskje, kanskje ikke. Om vi teppebomber kloden med tegninger av profeten; vil det føre til mindre terror? Jeg tror ikke det. Jeg tillater meg til og med å tvile på om det er terroristene som føler seg mest såra av satiren. De har jo egentlig ingen religiøs agenda. Terroristene kler sin politiske agenda i religiøs staffasje. Kanskje er det den helt vanlige, fredsæle muslim som blir mest støtt av å se Muhammed i strektegninger? Og er det da så om å gjøre å støte dem? De konverterer jo ikke, fordi vi gjør narr av Sjefen!
Når dette er sagt, iler jeg til med et dyptfølt forsvar for Charlie Hebdo. De har valgt sin agenda, og er i sin fulle rett til å krenke hvem det måtte være. Da magasinet i 2007 publiserte Kurt Westergaards karikaturer, forklarte daværende redaktør Philippe Val det slik: «Hva slags sivilisasjon er vi om vi ikke kan håne, spotte og latterliggjøre dem som sprenger tog og fly i luften og begår massemord på uskyldige mennesker?»
Just precis. Vi må for all del ikke innlede en krig mot islam. Men vi må kontinuerlig ligge i krig med dem som bruker islam som instrument for å drive menneskeheten århundre tilbake i tid.
Midt i denne krigen ligger Syria. Jeg greier ikke å holde orden på hvem som er good guy og bad guy til enhver tid, men at krigen har noe med «islam» å gjøre – såpass skjønner jeg. Samtidig forstår jeg at den humanitære katastrofen som følger i denne krigens kjølvann må behandles uten hensyn til hva de som rammes måtte tro og mene – og jeg er oppriktig flau på Norges vegne. Libanon, et land med fire millioner innbyggere, har tatt imot en million flyktninger! Mens vi har trøbbel med 1500, samtidig som vi vegrer oss for å ta imot de som har «helsemessige utfordringer»!
Amnesty foreslår at vi tar imot 5000. Jeg syns de er beskjedne. Et eller annet sted i vårt lovverk gis det åpning for at vi i en kritisk situasjon kan gi flyktninger midlertidig oppholdstillatelse. Nå er det kritisk - og vi plikter altså ikke å sørge for at alle som søker ly i vårt land sikres barnehage, skolegang og enebolig. Kan vi ikke sette opp brakkebyer med gode sanitæranlegg og tilgang til legehjelp – med tanke på at de som bor der skal hjem igjen til Syria den dagen krigen er over? Det må da være mye bedre enn telt i Jordan?!
Men tilbake til Charlie Hebdo. Vanligvis trykkes magasinet i 60.000 eksemplarer. Neste utgave går i en million! Aldri har så mange mennesker fått se satiriske tegninger omkring Profeten (må fred være med ham)!
Kulturkamp er av det gode. Og denne kampen, denne gangen, skal i hvert fall ikke terroren vinne.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
