Går man virkelig fra jazzlinja til pur pop?
Hun har rukket å bli nesten 30, og det musikalske hamskiftet er markant. Ine Hoem går stikk motsatt vei av Neneh Cherry.
Der Neneh Cherry har bevegd seg fra «Buffalo Stance» og «Seven Seconds» (med Youssou N’Dour) til samarbeid med det fenomenale jazzbandet The Thing, går Hoem fra flere år som vokalist i det eksperimentelle bandet Pelbo – tuba, trommer, elektronikk, vokal – til et musikalsk landskap der hun vandrer sammen med oppsiktsvekkende mange kvinnelige, norske musikere.
Jeg har forresten en følelse av at publikum syns overgangen fra Pelbo til Ine Hoem solo er mer dramatisk enn hva hun sjøl tenker. Den sære instrumenteringa til tross; Pelbo nikka ganske ofte i retning indie-poprock.
Uttrykket denne gang er en smakfull miks av elektronika og akustisk orientert pop. Og hamskiftet går helt opplagt i retning pop – dette har virkelig ikke mye jazz over seg. Hun synger engelsk (faren Edvard kunne nok tenkt seg en noe annen språkføring!), og hun synger veldig fint. «Caroline» sender tankene faktisk rett i fanget på Alicia Keys og «Empire State of Mind». Da befinner vi oss som kjent i Premier League. Legg til at «The Letter» kunne sklidd nærmest ubemerka inn på Susanne Sundførs ferske album, og du forstår at vi har med ekte kvalitet å gjøre.
Hun synger deilige kjærlighetssanger, som å bli betatt av en kul fyr som står i platebutikk – og da er det jo lov å juge på seg at man liker Bob Dylan før man går på kino sammen.
«Angerville» avsluttes med søvndyssende «Stay», og her er uttrykket brukt i aller mest anbefalelsesverdige mening. Ei plate det er godt å sovne til.
INE HOEM
Angerville
Propeller Recordings
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
