Arild Rønsen

Var. Det. Alt?

Jo Nesbø i uvant form. I miniformat. Der virkeligheten er hundre prosent utestengt.

Det er mange måter å betrakte denne underlige lille dingsen av ei bok på. Jeg kan lansere noen teorier, samtidig som jeg innrømmer å ikke ha den minste anelse om hvilken som er korrekt. Kanskje alle sammen. Eller ingen av dem.

Romanen er på 170 sider, målt mot forgjengerens drøye 500 – som er normal lengde på ei fortelling signert Nesbø. Mer enn som så. Disse 170 sidene er fylt av skrift der både bokstavstørrelsen og avstanden mellom linjene er større enn til vanlig. Målt i antall ord, vil jeg tippe «Blod på snø» inneholder omtrent en fjerdedel av det som står å lese i «Politi».

Det sier for så vidt intet om kvaliteten; «Sult» er ei lita flik av ei bok. Liksom «Den gamle mannen og havet» er det. Litteratur måles aldri i antall setninger. Men jeg lurer på hva Jo Nesbø har tenkt, idet han leverte dette manuset til sitt forlag?

Jeg kommer til å tenke på Bob Dylan. Ikke alt han har levert har vært like suverent, for å si det forsiktig. Men intet plateselskap i verden kunne jo komme på tanken å refusere et Dylan-album! Noen får det alltid som de vil, og disse noen veit veldig godt at ting og tang forholder seg akkurat slik. Den som selger 10 millioner plater eller bøker har gjort seg sjøl urørlig.

Om det ikke var for at Olav Johansen til sist blir funnet fastfrosset til ei glassrute, dau som ei sild, ville jeg trodd dette kunne være starten på en slags serie. Best egna som pocketbøker til salgs i kiosken. Morgan Kane. Og det er da jeg nok en gang kommer til å tenke på Bob Dylan. Liksom jeg er hundre prosent sikker på at Dylan kan skrive ei ny låt hver eneste dag, er jeg bombesikker på at Jo Nesbø kan skrive ei bok i dette formatet en gang i måneden. Minst. Kanskje har han tenkt tanken? Hvilken gullgruve!

Hva slags historie serverer han så med «Blod og snø»? Historia om «ekspeditøren». Leiemorderen. Handlinga er lagt til Oslo i 1975, en evighet før mobiltelefonen var oppfunnet. Stappfull av kjent Nesbø-vold: «Haglladninga tok med seg ansiktet til Hoffmann innover i huet hans.» Narkotika og leiemord. Men handlinga er faktisk fullstendig usannsynlig. Det skjer ikke drap på drap på drap i disse miljøene, uten at det vekker oppsikt i offentligheten.

Så hvordan kommer Nesbø seg unna? Jo, ved å retusjere vekk både politi og journalister! Her ligger de «manglende» 350 sidene begravd! Den unge Eirik Jensen ville jo ha oppdaga alt som skjer i denne boka! Flere tiår før saken kommer til sin konklusjon!

Er det underholdende? Ja, sånn passe. Tidtrøyte en sløv ettermiddag på stranda. Er det godt skrevet? Ja, sånn passe. Ville romanen blitt antatt om den var sendt inn av en ukjent og til nå anonym forfatter? Kanskje, men jeg vil holde en knapp på «neppe».

Kanskje er Jo Nesbø – mett av suksess? – inne i en periode der han ikke helt veit i hvilken retning han skal bevege seg, der han eksperimenter med både form og innhold? Det har han i så fall både råd og lov til.

JO NESBØ
Blod på snø
Aschehoug


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.