Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Om du ikke kommer nå, kommer du for sent!

Veldig koselig – men skal Hoola Bandoola Band-tekster virkelig oversettes til norsk?

ALBERT OG ELISE: I klassisk Hoola Bandoola-stil.

Bandet kommer fra Bergen, men synger på nøytral østlandsdialekt - og ingen av se seks medlemmene heter verken Albert eller Elise. Musikksjangeren er folkrock; mye mandolin, akustisk gitar, trekkspill og fiolin. Ikke helt ulikt Hoola Bandoola Band? Nei, men litt mindre rockorientert.

I tidligere plateinnspillinger har de levert tekster av typen: "Hvilken side tar du? Hvem side er du på? … Makta holder folket nede i bånn.» God, gammeldags agit prop – en type kultur som var populær i ’20- og ’30-åra, og som fikk en revival på ’70-tallet. Sentralt i bevegelsen den gang sto plateselskapet MAI og underbruket Samspill. Spydspisser i offentligheten: Tramteatret, Veslefrikk, Folque, Vømmøl Spellemannslag.

De involverte i disse banda vil i dag helt sikkert ha forskjellig mening om sitt ståsted den gangen, men faktum er – som Rudolf Nilsen sa det – like klart som blekk om natta: Dette var Rød Front/AKP(m-l)s «eiendom». (Om alt går etter planen, vil en samling på fire CD’er som inneholder de mest minneverdige øyeblikkene fra denne tida være i handelen en gang før jul.)

ORIGINALEN: Hoola Bandoola Band, 1974.

Men – Hoola Bandoola Band på norsk? Litt mer historieforelesning for deg som aldri opplevde denne perioden: Hoola Bandoola Band – med Mikael Wiehe og Björn Afzelius i front – var et stort poporkester. Ikke først og fremst fordi de var mange i bandet; jeg tipper de hadde en del demokratiske debatter innad før det ble avgjort hvem som skulle hvilke strofer. Nei, de var store – først og fremst i kraft av at de virkelig solgt mange plater! Og fylte store konsertlokaler i hele Skandinavia!

Jeg så dem mange ganger, men husker 30. april 1975 aller best. Den konserten sitter faktisk som klistra. Chateau Neuf var fylt til randen og vel så det. Etter taler og allsang, var Hoola Bandoola Band den selvfølgelige hovedattraksjonen. Alle tilskuerne skulle gå i 1. maitog dagen etter, og ikke i LO-toget. Nei, vi skulle gå i Faglig 1. maifront, et tog der det ikke vakte oppsikt at enkelte bar plakater av de fem store – Marx, Engels, Stalin, Lenin, Mao. Tvert i mot; det var sånn det skulle være.

I denne forsamlinga kom Hoola Bandoola Band til dekka bord, for å si det forsiktig. Og hør: Umiddelbart før de skulle på scenen, kom meldinga om at de siste amerikanerne hadde forlatt den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon, med halen mellom beina i helikopterflukt! Den tredje verden var fri! Og verdensrevolusjonen var rett rundt hjørnet!

Slik gikk det som kjent ikke (og like godt er kanskje det). Men det er altså i dette politiske og musikalske landskapet denne musikken skal analyseres. Hoola Bandoola Band agiterte for de undertryktes rettigheter over hele kloden, i Sverige som i Sørøst-Asia og Latin-Amerika. De var internasjonalister av beste merke, det skal de ha.

Har det så noen hensikt å gi ut disse sangene på nytt, på norsk? Jeg vil på diplomatisk svare et både og. Det er veldig fint at Hoola Bandoola Bands glimrende musikk spres, også 40 år i ettertid. Om den i norsk versjon med et band fra Bergen når nye generasjoner? Neppe. Det potensielle publikummet må være de som hørte Hoola Bandoola Band den gang da – og kanskje noen fra Rød Ungdom som har vokst opp med Gatas Parlament.

Albert og Elise har oversatt 11 låter, og ut fra albumets tittel å dømme får vi vel tro det kommer i hvert fall ett til? Det musikalske er hundre prosent på plass, selv om noen av koringene i mine ører er fryktelig slitsomme. Oversettelsene er gjennomgående fine. Kampen mot Franco-regimet i Spania er overført til kampen mot sionistenes okkupasjon av Palestina. Helt greit.

Det blir vanskeligere å følge med på fortellinga om at Rotmo har blitt en tulling, at prinsesse Märtha er schizofren, at Bono snyter på skatten, og at Michael Jackson trolig er død … og hvem i hele verden veit i dag hvem den 70 år gamle, svenske journalisten Göran Skytte er? En mann som ifølge teksten «gikk tilbake på det han sa»?

Jeg hygger meg med denne plata. Men de norske tekstene tilfører ikke den svenske originalen noen verdens ting. For å si det litt brutalt: Jeg ville mye heller gått på konsert med Albert og Elise som et reint coverband, altså Hoola Bandoola Band på svensk, i delvis ny musikalsk drakt. Da kunne jeg jo til og med sunget med på tekstene.

ALBERT OG ELISE
Spiller Hoola Bandoola Band Volum #1
Fivreld/Musikklosen

---

|