Arild Rønsen

Gøy, når musikken utelukkende er kulisse

Grand Prix er gøy for hele familien. Men noen insisterer fortsatt på at dette er en musikkonkurranse.

Annerledes kan det ikke tolkes, når eksempelvis Aftenposten bruker side opp og side ned på å kommentere det musikalske innholdet i de 40 sangene. Det blir like dumt som å analysere fotball-VM ut fra hvilket lag som penest drakt. Med det forbehold at i Melodi Grand Prix er det omvendt: Det er bare drakta som teller.

Aftenposten er forresten ikke aleine. I år har NRK invitert et panel til, i fullt alvor, å gi poeng til bidragene – ut fra musikalske kriterier. Jeg skjønner at NRK bruker mange penger på Grand Prix, og at de derfor må presse sitronen maksimalt. Likevel – jeg skulle virkelig hatt godt betalt for å gjøre et forsøk på å analysere disse tullesangene ut fra reint musikalske kvaliteter.

Fins det så ingen fine låter her? Jo … kanskje. Jeg har fått med meg alle favorittene, og noen av dem fortjener karakteristikken «bortimot helt OK». Deriblant det norske bidraget. Helt OK. Men den som følger med i norsk popmusikk, veit at det i 20014/15 er servert flere titalls låter som i kvalitet rager himmelhøyt over «A Monster Like Me».

Det er gjort utallige forsøk på å få den norske låtskrivereliten til å delta i Grand Prix. Det har lyktes i svært beskjeden grad, av helt naturlige årsaker. Thomas Dybdahl, Sondre Lerche, Bertine Zetlitz, Ane Brun, OnklP, Thea Hjelmeland, Sandra Kolstad, Marion Ravn, Marit Larsen, Ida Jenshus, Kari Bremnes, Röyksopp, Highasakite … (vi har mange flinke popmusikere her i landet!) – hvorfor skulle disse utmerkede artistene sette sitt gode navn og rykte på spill gjennom deltakelse i noe så tvers gjennom dilldallete som Grand Prix?

Illustrerende nok setter vinneren av Eurovision Song Contest ingen musikalske spor etter seg. Vi husker noen, som for eksempel Cliff Richards «Congratulations» - som ikke vant! Men ellers? Man skal rett og slett være veldig opptatt av Grand Prix for å huske noen av sangene derfra.

Her i Norge husker vi «Voi Voi», fordi den var først ute, og på grunn av bunaden til Nora Brockstedt og The Deep River Boys’ sjarmerende forsøk på å synge norsk. Vi husker også «Intet er nytt under solen». Ikke fordi det faktisk var en veldig fin sang – en bitteliten hit i noe så underlig som 5/4 takt! – men mest fordi den ble framført av en kommende kulturminister med dyp røst.

Stjerneskuddet Alexander Rybak, som nærmest gjorde reint bord i den internasjonale finalen, har for lengst gått i glemmeboka, mens «Nocturne» på sett og vis fortsatt lever sitt eget liv. Det gjør selvfølgelig også «La det swinge»! (Rolf Løvland er mannen bak både «Nocturne» og «La det swinge», og kan nok fortsatt årlig innkassere en pen sum for dem begge.)

Har jeg noe pent å si om «La det swinge»? Mye! Det er uomtvistelig en god swing/pop-låt, og Løvland kunne jo ikke valgt bedre ambassadører for sangen enn Bobbysocks. Og de kan synge! Bettan & Hanne Krogh skinte den gang, og gjør det fortsatt! 30 år etter. Her er det i sannhet bare å ta av seg alt man måtte ha av hatter i skapet.

Men musikalsk? Bortsett fra de ivrigste ESC-fantastene er det ingen utafor vårt lands grenser som husker «La det swinge». Poenget er at alt rundt omkring «La det swinge» stemte så til de grader – det toppa seg altså ved at de vant hele greia – at sangen har vokst til å bli et nasjonalt ikon. Omtrent på linje med «da Brå brakk staven». Ta deg en tur til sydens land og rike, eller for den saks skyld på afterski på Geilo. Be så DJ’en sette på «La det swinge», og du skal få se en forsamling nordmenn i en alder fra 10 til 100 år som går bananas! Morsomt! Og den statusen er både låtskriver og vokalister vel unt!

Men dette endrer altså ikke det faktum at Melodi Grand Prix ikke handler om musikk. Eurovision Song Contest er og blir et freak show. «Er og blir» er forresten et upresist uttrykk. Faktum er at det mer og mer blir et freak show, et arrangement der musikken utelukkende er kulisse.

I skrivende stund er det bare timer igjen til TV-sendinga fra Wien. Om jeg skal se på? Klart jeg skal. Det fins kvelder da det ikke er opportunt å melde seg ut av familieidyllen. Jeg gleder meg, og tror som vanlig vi skal organisere evenementet med hemmelige tippelapper. Det er jo for faen Grand Prix!


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.