Som å være på konsert med The Beatles!
Du tenker at etter dette, er det ikke noen vits i å gå på konsert? Paul McCartney etterlot sitt publikum i en slik tilstand.
La meg ta dette med stemmen aller først. Det har de seinere åra festa seg et inntrykk blant enkelte forståsegpåere at han har blitt «rusten, synger ikke like bra som før». Påstanden er reint tullball. De som skal innbille meg at han sang bedre i Hamburg og Liverpool tidlig på ’60-tallet enn han gjorde i går, må komme opp med solid dokumentasjon.
Jeg fusker tidvis litt i vokalfaget sjøl, og dette kan jeg fortelle: Det å synge «Yesterday» og «Helter Skelter» etter hverandre – like klokkeklart … Vel, dette er ingen øvelse for amatører.
Det samme kan og bør sies om musikeren Paul McCartney. Han er komplett – og det er ikke tilfeldig at han på flere av sine soloalbum faktisk har spilt alle instrumentene sjøl. I går satt han ikke bak trommesettet – vi veit at han utførte denne jobben ofte i The Beatles – men ellers gjorde han alt. Spilte like mye gitar og piano som han spilte bass. Og ukulele – i en fin hyldest til George Harrison.
Det høres umiddelbart smått harry ut, når han drar i gang «Something» i en heisann-hoppsann-versjon, bare akkompagnert av ukulele. Men så faller alt på plass, når bandet faller inn i en storslagen utgave av dette som kanskje er Harrisons aller fineste komposisjon.
Ringo Starr fylte forresten 75 i går, og fikk sin hilsen gjennom en forrykende versjon av «Birthday»; dét er ingen enkel sang å framføre live! Et høflig, om enn noe avmålt nikk i retning John Lennon også – i form av vakre «Here Today».
Hvor skal man egentlig begynne? I «Eight Days a Week», selvfølgelig. Derfra og ut, i drøyt to og en halv time, var det hjemme-aleine-fest hos Paul McCartney. Han har for vane å si at en konsert skal se ut som en dobbel W – starte på topp, ha en topp i midten, og slutte helt på topp. I går var det vanskelig å oppdage bølgedalene. Jeg må ikke høre «Temporary Secretary», men så avviser han da også det inntrufne som en slags fleip. Kult nok; en slags demonstrasjon på at han faktisk kan tillate seg hva som helst.
Han tillater seg også tullesangen «All Together Now», som en av 25 Beatles-låter! Det føles meningsløst å framheve høydepunkt, men la meg likevel nevne «Being for the Benefit of Mr. Kite!» og «The Long and Winding Road». Jeg sto ved siden av et ungt par som holdt godt rundt hverandre. Et øyeblikk fant vi hverandres blikk, og vi var like tårevåte alle tre. Popmusikk blir aldri bedre enn dette.
Så hvordan kommenterer man det, egentlig – en avslutning som inkluderer «Let it Be», «Hey Jude», «Golden Slumbers» og «The End»? Faktum er at Paul McCartney i Telenor Arena 2015 ikke bør beskrives som en konsert. Det var en tilstand. Og jeg tror det tar noen dager før jeg kommer meg ut av den.
PS! En takk til de ansatte i Pro Sec. Maken til gentle behandling av folk – «det kan da ikke gjøre noe om jeg står her, så lenge jeg ikke står i veien for noen?!» - skal man leite lenge etter. Og takk til Ruter; 15000 mennesker var i Oslo sentrum en halv time etter at Macca hadde gått av scenen! Sånn sett sto også selve arrangementet, som sådan, til terningkast seks. Helt i trå med vertskapets avskjedsreplikk:
And in the end/The love you take/Is equal to the love you make.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
