Når blod ikke er ketchup
Forrige uke leste jeg to bøker. De har til felles at de er to-tre år gamle, at de skrevet av debutanter. Og at de er oppsiktsvekkende gode.
La meg begynne med ei grusom bok; den fæleste boka jeg har lest. Det vil være feil å si at «Lobomisten» lever opp til tittelen. Innholdet er mye verre enn tittelen tilsier. For det meste handler det om sønnen til en spik spenna gæern prest som i sin tid planta henda til sin sønn i et syrebad fordi poden hadde onanert. Hva er vel da mer naturlig enn at sønnen utvikler seg til et monster som skjærer klitoris av jenter som tar for seg av livets herligheter? Tro meg – det blir mye verre enn som så.
En parallell historie dreier seg om kamerater som har vært soldater i Afghanistan sammen. Etter hvert, vel hjemme i Oslo, krysses deres veier – og hvem veit hvor på kloden deres nye jaktmarker fins? Tilbake til Afghanistan? Til Irak? Syria? Eller kanskje til landet der lobotomisten akter å ende sin elleville flukt?
Jeg har en følelse av at drapsmannen – eller drapsmennene, er vel det mest korrekte uttrykket; du kommer ikke psykisk helskinna fra et elitesoldatliv i Afghanistan – at drapsmannen kommer seg vel i havn. Riktig nok med noen fingre i avgang; mye rart kan skje i kortspill. Men han har i hvert fall en tommel i behold. Jeg tipper han etter hvert får følge av noen som ikke ønsker ham vel her i livet.
Om denne romanen en gang skulle filmes, befinner vi oss i Hannibal-land. Jeg håper egentlig at så ikke skjer. Men at det kommer en oppfølger? Det holder jeg for sikkert. En så god forfatter som kriminaletterforskeren Eirik Husby Sæther kan ikke debutere, for så bare å forsvinne.
Over til noe helt annet. Det vil si; «Den siste pilegrimen» er også en krimhistorie – men den er så mye mer enn det! Jeg kommer til å huske tilbake til Karin Fossums «Elskede Poona». Noen ganger – noen ganger, som Odd Børretzen ville sagt – noen ganger, blir krim så mye mer enn krim.
«Den siste pilegrimen» er en kjærlighetsroman som har utgangspunkt i andre verdenskrig. Det ligger og dirrer gjennom hele boka – hvem er venn, og hvem er fiende? Hvem kan man stole på i krig? Hvor fins den dobbeltagenten alle veit må finnes? Og hvem er han? Eventuelt hun? Kan det tenkes at kollaboratørene fra krigen kom seg «usett» unna krigsoppgjøret – og endog endte opp i høyt respekterte stillinger?
Fortellinga foregår dels i krigens Stockholm, dels i krigens Oslo, dels i bortimot nåtids-Oslo. Politikk og kjærlighet og voldelig kriminalitet i skjønn forening. Åh … så spennende!
I tilfellet «Den siste pilegrimen» tar jeg ingen forbehold når det kommer til dette med filmatisering. Jeg begriper ganske enkelt ikke at dette dramaet har sklidd under radaren til dramaavdelingene i NRK og TV 2. Denne boka har rett og slett hele «Halvbroren» i seg – og kanskje enda litt til.
EIRIK HUSBY SÆTHER
Lobotomisten
Juritzen forlag
GARD SVEEN
Den siste pilegrimen
Vigmostad Bjørke
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
