The sixty’s – according to Ketil Bjørnstad
Alt er som før. Ingenting er som før. Du kommer deg ikke uberørt gjennom Ketil Bjørnstads ’60-tall.
Ketil Bjørnstad, født 25. april 1952, har skrevet 800 sider om det som skjedde på 1960-tallet. Rett rundt ham, i familien, og ute i den store verden.
Dette er, for å si det litt forsiktig, ikke det første Bjørnstad utfører så langt i livet. Bare i løpet av fjoråret ga han ut én roman og ett album. Jeg klør meg litt i hodet, når jeg leser fortellinga som kommer i forbindelse med at han kaster tre meter kortere enn sin personlige rekord i spyd. På Bislet har Terje Pedersen kasta 91 meter og 72 centimeter, mens unge Bjørnstad sliter med 20 meter:
«Han er egentlig imot fremgang. Fremgang kommer på tross av hans intensjoner. Han ønsket bare å gli ubemerket gjennom dette livet. Er det ikke målsetting nok?»
 KENNEDY vs. NIXON: Favoritten til høyre. |
Kan du tenke deg at det for bare 50 år siden var forbudt å skrive med venstrehånda i norsk skole? Ketil var – og er vel fortsatt, må man formode? - keivhendt. Og veslevoksen; sammen med en kamerat – også han knapt 10 år gammel – diskuterte unge Bjørnstad U-2-skandalen (spionflyet, ikke det irske rockebandet, som den gang ikke var påtenkt) og Nikita Khrusjtsjov vs. John F. Kennedy. Ja, Ketil husker at han holdt med Richard Nixon mot Kennedy i 1960. John Fitzgerald var alt for pen og vellykka. Da var det lettere å få sympati en mann som svetta på TV i beste sendetid, og som oven i kjøpet ligna på en onkel. Ketil holdt alltid med taperne.
Den veslevoksne vil også inn på den vovede svenske filmen «Tystnaden». Han er bare 12, og filmen har 16 års grense – og da er det jo lite heldig at fruen som sitter i billettluka er venninne med mamma Bjørnstad … Uflaks, men utover i boka du får vite mye om innholdet i 60-tallsfilmene. Spesielt de franske, og ganske spesielt det franske lerretets skjønnheter. Ketil Bjørnstad ble i det hele tatt veldig tidlig opptatt av det kjønnslige, men fant kanskje aldri helt fram før i Rue Saint Denis, en gang helt mot slutten av 60-tallet?
Ketil Bjørnstad droppa tidlig ut av skolen, og går rundt i livet som en vandrende illustrasjon på at dette krampaktige ropet på at alle skal lære seg andregradsligninger er det reineste tøv.
Den klassiske musikken lå ham nærmest, og han ble tidlig Ungdommens Pianomester. Likevel liker jeg kanskje aller best å lese om Burt Bacharachs sære taktarter i «I Say a Little Prayer». Ketil var innom fire musikkforretninger, og hørte sangen gratis som «prøvelytting» åtte ganger – det var sånn det fungerte den gang; det var ikke så greit å mangle sju kroner.
Så irriterer jeg meg litt over at han skriver om The Beatles’ «A Hard Days Night». The Beatles ga ut albumet «A Hard Day’s Night», og en titt på coveret må da være overkommelig research? Det er heller ikke bra at han i beskrivelsen av sitt nye musikkrom på loftet skriver: «Det er det fineste huset i rommet.» Hvis det da ikke skal ligge en skjult melding her? Det ror jeg ikke.
Men vit at dette bare er pirk! «Sekstitallet» er en strålende roman!» Det er fantastisk å gjenoppleve romfartskappløpet, fighten mellom Cassius Clay og Sonny Liston, Vietnamkrigen, hippiene i Slottsparken, forfatterens fascinasjon for Rudolf Nilsens «Storbynatt» - det fineste diktet jeg veit om. Og jeg fryder meg over beskrivelsen av en av de mest slitsomme folkesportene på denne tida, da Ketil Bjørnstad var på tur med koret sitt, på danskebåten: «Vi er ikke lenger mennesker. Vi er Jenka.» Just precis!
Hvis du vil ha en test, før du kjøper boka – slik forfatteren prøvekjørte «I Say a Little Prayer»? Gå løs på 1967. Deretter kan du starte fra begynnelsen, og du kommer helt sikkert til å lese om 1967 en gang til. Fordi han ikke vil strømlinjeformes, bryter den unge pianomesteren med selveste Robert Riefling. Det skjer i 1968, da så mye er i endring. Tilfeldig? Kanskje – men likevel et treffende tidsbilde.
Visste du at distriktshøgskolene åpna i Norge, samtidig som Charles Manson utførte sin grusomme massakre til tonene av Paul McCartneys «Helter Skelter»? På samme tid som Ketil Bjørnstad, høyst motvillig, ble lurt ut på prøvekjøring som bilist?
Bilturen setter tankene i sving. Ketil Bjørnstad oppdager at han er i ferd med å kjøre fra sin egen barndom. Om et års tid, vil jeg tippe, kommer «Syttittallet». Jeg er spent på om han fikk med seg 8. mai 1970, da The Beatles ga ut «Let It Be». Kanskje gikk den forfatteren rett og slett hus forbi? Det kan godt hende.
KETIL BJØRNSTAD
Verden som var min – Sekstitallet
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
