Gutter du trygt kan stole på
En fantastisk historie beveger seg ubønnhørlig mot slutten. Eller ...? Det skjer i så fall med stil.
Med noen små forbehold, har jeg hatt for vane å mene at a-ha har gitt ut bedre og bedre album, for hver gang de har gått i studio, helt siden den fantastiske starten med «Hunting High and Low». Når det gjelder stødighet, kvalitetsmessig, får de i min bok nærmest bare følge av U2, Paul McCartney, og R.E.M.
«Cast in Steel» er ikke deres beste album, men det er umiskjennelig a-ha – «stor» popmusikk. Her pøses det på med strykere, inni en produksjon som innimellom lyder uberørt av menneskehender. Så er ikke tilfelle; dette skal bare forstås som et bilde. «Cast in Steel» er, produksjonsmessig, det stikk motsatte av eksempelvis «Let it Be» - ja da, jeg husker strykerne på «The Long and Winding Road» - og «The White Album» med The Beatles.
Veldig 80-tall? Ja. Men likevel tidsriktig, i mine ører – og jeg begriper rett og slett ikke hvorfor førstesingelen, nydelige «Under the Makeup», ikke har klatra på klodens hitlister. Ellers er låtmaterialet solid, og det er gledelig å konstatere at Morten Harket, i likhet med andre som begynner å dra på åra, synger like fint.
Det er litt trist å notere at de tre fantastiske aldri møtte hverandre i studio under denne innspillinga. Det har nemlig vært noe av det som har prega a-ha gjennom hele karrieren; de har framstått som en genuin trio. Vel har Morten vært pin-up’en, men det har aldri herska tvil om at a-ha ikke kunnet vært a-ha uten tre hjerner – Paal Waaktaar som den eksellente låtskriveren, Magne Furholmen som den litt hemmelige kunstnersjela.
(Og det har skjedd før i musikkhistorien at det skapes god musikk i separate studioer. Det mest forbløffende øyeblikket jeg kommer på i farta, er samarbeidet mellom Frank Sinatra og Bono i «I've Got You Under My Skin», der iren faktisk synger fletta av amerikaneren. Eller, kanskje mer korrekt – de synger hverandre enda bedre enn de er hver for seg.)
De solgte ut 198.000 billetter på Maracanã stadion i 1991, og nesten et kvart sekel i ettertid har de sannsynligvis blitt servert an offer you can’t refuse på Rock in Rio. Jeg tror ikke de kommer til å spille veldig mange låter fra «Cast in Steel» under den konserten, men de kunne egentlig gjort det. For dette er så langt unna oppsop av gamle og forkastede idéer som det overhodet er mulig å komme.
Nesten 75 minutter er mye musikk. Men faktum er at det ikke fins en dårlig låt her. Til og med den nedstrippa versjonen av "Foot of the Mountain" er intressant. Av med hatten!
a-ha
Cast in Steel
Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
