Ane Brun: Pop-art på sitt mest sofistikerte
Det beste norske popalbumet – ever? Det er godt mulig.
Moldenseren Ane Brun, som har gjort svenske av seg, har ord på seg for å være smått sær. Feil uttrykk. Det korrekte skal være at hun går sine egne veier, og det er noe helt annet. Til nå i karrieren har hun oppholdt seg mye ved akustiske uttrykk. Nå er det annerledes. Men det er like «sært». Altså – Ane Brun.
Hun har skrevet 10 tvers gjennom fantastiske låter. Og her er så mye synther og strykere og elektronikk at du risikerer å gå vill på veien. Men du gjør det ikke, tro meg. For låtmaterialet er så vidunderlig bra at du umulig kan ane rekkevidden, ikke før du tar deg tid til å lytte. Ordentlig.
Denne plata minner meg aller mest om albumet det fantastiske Japan vendte tilbake med under annet navn, Rain Tree Crow, i det herrens år 1991. Det er noe med balansen mellom det akustiske – kall det gjerne det organiske – og det elektroniske. Samtidig som det er noe med hele stemninga - den som ofte oppstår mellom en akustisk bass, og et elektronisk uttrykk som gjerne oppfattes som 00-tallet.
Hvis «You Lit My Fire»/«Shape of a Heart»/«Miss You More»/«All We Want is Love», «Still Waters» og «Signing Off» ikke blir Årets Lengste Hit i enhver troverdig avstemning, skal jeg personlig … – vel, det er nok ikke så mye jeg får gjort. Men nå som vinyl er blitt så populært; hvilken 12-tommer!
Lyrisk er sangene i pakt med musikken; det er rett og slett umulig ikke å tro på Ane Brun.
Dette albumet er pensum for alle som er opptatt av kreativ popkunst.
ANE BRUN
When I’m Free
Balloon/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
